Ole Sevrin NydalBistandskonsulent

 

Militærkuppet i Mali - det tredje på tre tiår - var ingen overraskelse. En eskalerende borgerkrig, sterk misnøye i befolkningen, økende popularitet for opposisjonen, voldelig respons på fredelige protester og en regjering med svekket legitimitet og svak kontroll over egen tvangsmyndighet. Dette er oppskriften på militærkupp.

 

– Juntaen fremstår som samarbeidsvillig, men har samtidig gitt uttrykk for at de ønsker et helt eller delvis militært regime frem til 2023, skriver kronikkforfatteren (bilde)
 – Juntaen fremstår som samarbeidsvillig, men har samtidig gitt uttrykk for at de ønsker et helt eller delvis militært regime frem til 2023, skriver kronikkforfatteren.

 

Samtidig har militærkuppene i Mali fulgt et forholdsvis fredelig mønster. Kuppmakerne har hatt en uttalt ambisjon om å rydde opp i staten, og for all del ikke fravike sivile og demokratiske prinsipper. Tvert imot, det var militærkuppet i 1991 som muliggjorde Malis demokratisering. Den nåværende juntaen har henholdsvis lovet å opprettholde landets internasjonale forpliktelser, samt å sørge for et snarlig valg av ny regjering i samarbeid med opposisjonen.

 

LES OGSÅ: Malis president er tatt til fange av soldater og har varslet sin avgang i fjernsynstale

 

Tuareger og islamister

 

Dagens kontekst er derimot langt mer sårbar sammenliknet med kuppene i 1991 og 2012. I 1991 var det riktignok en pågående borgerkrig, men denne var sentrert i nord-Mali. Opprørsgruppene bestod i hovedsak av etniske Tuareger med overlappende krav til regjeringen, noe som tillot en samlende fredsprosess og forholdsvis stabil politisk overgang. Det var en tilsvarende - dog mer alvorlig - borgerkrig under kuppet i 2012, og etter kort tid ble Tuaregenes opprør overtatt av militante islamister, hvis kapasitet og ambisjoner truet staten i sin helhet. Til gjengjeld var overgangsregjeringen allerede etablert, og Frankrikes militære intervensjon bidro til en økt (men kortsiktig) stabilitet under valget i 2013.

 

At den nåværende juntaen skal kunne organisere demokratisk valg innen rimelig tider er i beste fall urealistisk. Under valget i 2018 så vi en markant økning i voldelige angrep fra militante islamister, noe som bidro til svak valgdeltakelse i flere regioner. Siden 2018 har borgerkrigen eskalert og fått et enda større fotfeste i sosiale og kulturelle strukturer, parallelt med en svekket tillit til staten og internasjonale aktører. Oppå det hele har vi Covid-19, og i Mali ser vi en økende smittetrend forsterket av store folkeansamlinger.

 

Kan bli radikal regjering

 

Etableringen av en overgangsregjering blir heller ingen enkel sak. På den ene siden vil juntaen samarbeide med opposisjonen, og på den andre siden har de lovet å opprettholde Malis demokratiske prinsipper. Samtidig er presidentkandidaten for en midlertidig regjering - hvis grunnloven skal følges - blant dem som opposisjonen ønsker avsatt.

 

Om det blir enighet mellom juntaen og opposisjonen, så er det vanskelig å si hvordan en ny (overgangs)regjering vil se ut, og hvordan dette vil påvirke stabiliteten i Mali, Sahel-regionen og til syvende og sist den globale sikkerhetssituasjonen.

 

Frontfiguren i opposisjonen er Mahmoud Dicko, en karismatisk og konservativ imam. Dicko har mobilisert store folkemengder i protest mot en regjering anklaget for korrupsjon, valgfusk, og en manglende evne til å bedre landets økonomi og håndtere jihadistenes økende voldsutøvelse. Dickos agenda har blant annet vært å avsette regjeringen og reformere den bredere politiske klassen, å styrke tradisjonelle verdier, samt å forhandle med jihadistene.

 

Selv om Dicko har uttalt at han ikke ønsker å stille til valg, så kan opinionen og det politiske vakuumet ha en overtalende kraft. Dicko og opposisjonen vil uansett ha sterk innflytelse i utformingen av en overgangsregjering og ved et eventuelt valg. Utfallet av et demokratisk valg vil dessuten preges av skjev valgdeltakelse, hvorav hovedstadsregionen blir avgjørende, og hvor opposisjonens tilslutning også er størst. Dette kan føre til en mer radikal regjering som vil komplisere samarbeidet med regionale og internasjonale aktører, deriblant FN, EU og Frankrike, hvorav sistnevnte bidrar med 5000 soldater i det regionale sikkerhetssamarbeid G5 Sahel.

 

LES OGSÅ: Forsker spår mørk fremtid for Mali etter kuppet

 

Stabilitet fremfor demokrati

 

Bak den internasjonale fordømmelsen av militærkuppet og enhver grunnlovsstridig prosess, ligger det en enda større bekymring for Malis stabilitet og dens innvirkning på regionen og den internasjonale sikkerhetssituasjonen.

 

Det verste som kan skje er at Mali isoleres fra det internasjonale samfunnet. Landet er så langt blitt utestengt fra den Afrikanske Unionen, sanksjonert av den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og har mistet sin militære støtte fra USA. Frankrike har stadfestet sin forpliktelse og tilstedeværelse i regionen til tross for militærkuppet. Denne tilstedeværelses har imidlertid hvilt på en samarbeidsvillig regjering og vil være uforenlig med en regjering som søker å forhandle og imøtekomme jihadistenes krav, deriblant at Frankrike og FN må trekke seg ut. En slik tilnærming vil også kunne gi jihadistene økt innflytelse og dermed komplisere videre sikkerhetssamarbeid og føre til ytterligere destabilisering i regionen. Særlig utsatt er det regionale sikkerhetssamarbeidet G5 Sahel, som har forsøkt å bygge ned landegrenser i bekjempelsen av stadig mer transnasjonale jihadistgrupperinger.

 

I skrivende stund har juntaen mottatt en delegasjon fra ECOWAS for å diskutere mulige løsninger. Mali har ikke råd til en turbulent og destabiliserende valgprosess. Første prioritet bør være å etablere en overgangsregjering som kan opprettholde samarbeidet med regionale og internasjonale aktører. Det blir en vanskelig balansegang mellom opinionens krav, internasjonale forventninger og kritiske behov på nasjonalt nivå.

 

Ønsker militært regime til 2023

 

Juntaen fremstår som samarbeidsvillig, men har samtidig gitt uttrykk for at de ønsker et helt eller delvis militært regime frem til 2023. Til tross for udemokratiske og grunnlovsstridige implikasjoner, er dette noe som det internasjonale samfunnet bør vurdere nøye. Med hensyn til nasjonal og regional stabilitet, kan et samarbeidsvillig militærregime være fordelaktig.

 

En alternativ løsning vil være å opprette en FN-ledet overgangsadministrasjon med et sterkt mandat fra sikkerhetsrådet, noe som tidligere har blitt gjennomført i Øst-Timor, Kambodsja, Kosovo og Jugoslavia. Utfordringen er at Mali har en pågående borgerkrig som innebærer høy risiko for eventuelle bidragsytere, samtidig som befolkningens skepsis til eksterne aktører og nykolonialisme eliminerer stater med tilstrekkelig vilje og kapasitet.

 

LES MER:

 

Kirkens Nødhjelp frykter at bistandsarbeid vil bli hardt rammet av kuppforsøk

 

Strømmestiftelsen om situasjonen i Mali: – Vi håper kuppmakerne holder ord

 

«Afrikas historie er også vår historie»