"Juleevangeliet"

i Bibelen er ganske så annerledes enn det religioner vil ha det til.

Vi er styrt døgnet rundt av vårt ego, drevet fram av ønsker om å få det bedre og vi er uten mulighet til å velge fritt så lenge egoismen administrert av fornuften regjerer i oss, uten at vi avslører og setter egoet på plass er vi dømt til å slave for en usynlig kraft; våre ønsker.

Så sier Bibelen at det hos de, som oppdager at oppfyllelsen av alle egoets ønsker resulterer i kortvarige nytelser og tomhet, kommer det "ned" et ønske om å oppnå en nytelse som aldri tar slutt. Vi begynner å ønske oss ut og opp av materialistisk etterligninger av fred og glede, dette nye ønsket vil pirke borti og minne oss om at det finnes et perfekt liv, ønsket om varig glede vil hviske og lokke oss opp og fram fra vår egosentriske melankoli og selvopptatte eksistens. Den som lytter til stemmen bakfra vil søke å bli som Skaperen -hvordan skal vi ellers leve og nyte i evighet?- hvert eneste øyeblikk vil et perfekt ønske romstere i ditt indre og du klarer ikke annet enn å legge merke til det. Vi resonnerer og vurderer muligheten av å lytte til veiledningen, men vi avviser det tause vitne som svermerisk vranglære, religionen har jo lært oss at Jesus ble født i en stall og evangeliet skal administreres av autoriserte representanter for det "gode budskap". Ønsket vårt om å oppnå forløsning fra en repeterende vandring der prosedyren er akkurat presis som i går og sist jul, gir seg ikke, i små lysglimt ser vi hva vi burde gjort, men tør vi lytte til et annet budskap enn det allment godkjente?.