Jesu påske. Onsdag: gjestebud og forræderi.

Dette er en rolig dag for Jesus. Den kommer etter tre dager med sterke opplevelser og konfrontasjoner. Med gårsdagens samtaler og diskusjoner på tempelplassen har han nå avsluttet sitt offentlige virke. I dag er han gjest hjemme hos Simon den spedalske i landsbyen Betania. Simon er nå frisk fra sin tidligere sykdom. Som skikken er, viser han gjestfrihet mot de tilreisende til høytiden. Trolig sitter og ligger de alle på tepper og puter rundt et lavt bord i midten. Samtalen går, de spiser godt, og de synger.

Da skjer det noe uventet. En kvinne kommer inn. Hun bærer en liten krukke. Krukken inneholder den kostbare nardus-salven. Kvinnen heller den over hodet til Jesus og salver ham. Slik viser hun ham godhet og gir ham ære. En nydelig duft brer seg i rommet. Det må gjøre Jesus veldig godt, i disse dagene som ellers er så fylte av kamp og lidelse.

Noen av disiplene blir forarget. Slik sløsing! Hva kunne ikke denne salven ha blitt solgt for – til inntekt for de fattige? Men Jesus tar henne i forsvar. Han som dagen før hadde talt godt om den fattige kvinnen som ga alt hun eide i tempelkisten, og som mer enn noen annen lærer oss å se til dem som lider nød, han lar nå kvinnen i Simons hus få gi sin rause gave. ”De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.” Ja, denne kvinnen gjør nok mer enn hun selv vet. Jesus sier at hun salver ham til hans gravferd. Slik er skikken når noen dør. Nå gjør kvinnen dette på forhånd.