Jeg tror jeg kan hengi meg til det jeg vil

Verden er full av informasjon, så hvem skal man lytte til, og hva skal man velge? Det skaper så mye støy. I støyen forsvinner ettertenksomheten, sakteheten, nærværet, stillheten. Evnen til å skjelne det gode fra det onde, å skjelne åndene som Paulus kaller det, er kanskje ekstra viktig akkurat nå. Derfor er stillheten min fremste bønnepraksis. Jeg trenger stillheten. Jeg møter Gud fullstendig i ærefrykt, uten ord eller uttrykk for noe annet enn å bare være, og å lytte.

Det var noe ganske annet i min oppvekst som pinsevenn. Jeg kan love deg at på møtene i min barndom var der lite stillhet. Det er ikke få mennesker som har forlatt den karismatiske bevegelsen med en opplevelse av å forlate nettopp støyen. Den som gjør at man verken kan høre seg selv tenke, eller lytte til vår neste eller Gud på et litt dypere plan. Noen forlot, smått traumatiserte av trange åndsvilkår og moraliserende holdninger, erfaringer av en teologi som ikke holdt i praksis, eller et gudsbilde som skapte fremmedfrykt i stedet for gudsfrykt. Noen av disse havnet på yogamatta i Vennesla kirke, der jeg driver kristussentrert yoga.

Min pinsebakgrunn ga meg heldigvis ingen slike traumer. Tvert imot. Jeg har opplevd meg møtt og båret av Gud på mangt et karismatisk møte. Men livet skjer, og behovet for stillhet meldte seg. Den kristne tradisjonen er full av mennesker som insisterer, både i liv og lære, på at stillhet er nødvendig for modning og fordypning av det kristne livet. Det slår meg at man kan bli mer fylt av seg selv enn av Ånden, om man ikke lærer å holde litt kjeft.