Jeg ble ikke provosert, Marta Breen

Kjære Marta. Jeg skriver denne kronikken som et brev til deg for å skape et møte. For å skape friksjon og berøring.

Tittelen på din bok, Født 
feminist, er bra. Veldig bra. Helt super faktisk. Som feminist og hjemmeværende firebarnsmamma, hadde jeg sett frem til å bli provosert av deg. Jeg hadde hørt deg snakke om arbeidslinje, og tenkt, OK, nå kommer det. 200 sider – her har du sjansen! Men så skjer det ingenting. Jeg blir ikke provosert. Isteden blir jeg underholdt. Jeg fniser gjenkjennende til oppveksten på 70-tallets venstreside, og undrer meg litt over at du har giddet å bytte ut spenolflaska med antirynkekremen.

Hører ikke. Jeg har brukt litt tid på å finne ut hva som ikke skjer i boka di, og hvorfor det er viktig. Det Født feminist mangler, er berøringspunkter. Det er ingen som møtes. Det er ikke noe drama. Ingen skjæringspunkter. Ingen lidenskap. Det virker ikke som om det er noe som gjør vondt. Den er som den helt passe ferieturen som fungerer som en rammehistorie for boka. Du virker litt småirritert eller oppgitt innimellom, uten at det blir noen store scener av det. Du stanser elegant samtalen når det begynner å bli for nært. Setter på deg et smil. Eller tar en øl. Jeg sitter igjen og tenker at dette er faretruende betegnende for norsk feminisme anno 2014. Vi snakker om hverandre, men ikke med hverandre. Vi bruker hverandre som argumenter. Men vi hører ikke på hverandres historier.