Jarle Mongs leserinnlegg – en skrekkfilm i slow motion
DEBATTKULTUR: Siri Amalie Oftestad bruker skrekkfilm-sjangeren til å gi retning til tanker om aktuell tematikk, og det er en fin måte å gi liv til problemstillinger som ofte fremstår abstrakte. Jeg mener imidlertid skoen trykker helt andre steder enn i åndskampen fra det fundamentalt kristenkonservative Conjuring-universet.
DISKUSJON: Joakim Stegen Tischendorf svarer Siri Amalie Oftestad Aronsen og Jarle Mong og sammenlikner argumentasjonen med skrekkfilmen «Funny Games».
Stein Gudvangen / KPK / Privat
I Michael Hanekes Funny Games terroriserer to unge menn, Paul og Peter, en ferierende familie. Voldshandlingene i filmen er intense, men det virkelig forstyrrende i Hanekes verk er overgripernes retorikk.
De spør pent. De har gode manerer. Når de knuser kneskålene på mannen i huset er de raskt ute med å tilby en hjelpende hånd. Når de tvinger en mor til å kle av seg, sørger de for å dekke den unge sønnens ansikt med et putevar for å opprettholde anstendigheten.
Paul løfter mildt overraskede øyebryn når den gråtende moren tiltaler ham med «du», for er de ikke «dis»? Kort sagt oppfører de to bøllene seg som om de er i samme uheldige situasjon som ofrene sine. Fornedringen går begge veier, påstår de to ulastelig hvitkledde herrene til den blødende familien.
Bestill abonnement her
KJØP
