Ja til et feministisk og livssynsåpent samfunn
8.MARS: Den stat som hadde nok guts til å utnevne Helge Hognestad i 1980 til prest mot samtlige biskopers anbefaling, må være like konstruktiv og modig i møte med det faktum at Norge i 2024 ikke har en eneste kvinnelig profesjonell samtale-og rituell religiøs leder innenfor norsk islam og jødedommen.
– Statlige sykehus krever fortsatt i dag at stillinger som imam/samtalepartner skal ha en sender-moske. Men hvordan kan den stat som utnevnte Rosemarie Köhn, til biskop, leve med den praksisen, gitt at vi per i dag ikke har noen moskeer i Norge som vil «sende» kvinner til en slik stilling, spør Gyrid Kristine Gunnes. På bildet er Køhn Biskop. Bildet er tatt i 2003.
Håvard Sæbø
De første månedene av 2024 har skapt et økt fokus på negativ sosial kontroll og vold mot kvinner. Hjelpeapparatet spiller en nøkkelrolle for å forhindre vold og negativ sosial kontroll. Det som har fått mindre oppmerksomhet er hvordan religion og religiøse forestillinger både bidrar til å verne voldutsatte og forhindre at vold skjer. Hva er potensialet i det livssynsåpne samfunn som gjeldende statlig religionspolitikk prinsipp for å forhindre at religion brukes til å begrunne vold? Spørsmålet er relevant fordi selv om statskirkeordningen er opphevet, er det livssynsåpne samfunn en religionspolitisk strategi som gjør staten til en aktiv deltager i trossamfunnenes virke.
Det er viktig å understreke at en analyse av forholdet mellom vold mot kvinner og religion ikke handler om å peke ut èn religion eller religion i seg selv som kilde til vold og drap. Alle religioner – inkludert min egen, kristendommen – har en patriarkalsk arv. Religiøse forestillinger er alltid blandet med kultur og tradisjon. En voldsutøvers religiøse tilhørighet til alltid spille sammen med sosiale og økonomiske forhold, som eksempelvis fattigdom, utdannelsesnivå og tilknytning til arbeidslivet.
«Innenfor» og «utenfor»
