Instrumentelt forhold til skole

SVs nye leder Audun Lysbakken har lansert heldagsskolen som en av partiets store reformer i de nærmeste årene. han får støtte fra partikameratene: Erik Solheim kaller forslaget en stor "familiereform". Andre begrunnelser for heldagsskolen fra partihold har vært å dempe stresset på familiene. Det er ikke overraskende at SV bruker sin skolepolitikk til andre formål enn å fremme kunnskap, kompetanse og kvalitet. Det er tvertimot en tradisjon på norsk venstreside at skolen skal brukes som instrument til å fremme sosiale og politiske målsettinger. Det kommer i annen rekke å sette kunnskap, dannelse og utdanelse på første plass. Derfor er norsk skole i dag også en blanding av en oppbevaringsinstitusjon og en virkelig skole der det stilles krav til innsats, og der manglende kunnskap får konsekvenser.

Norsk venstreside har vært interessert i skolen mest for å bruke den til å skape mer likhet i samfunnet. De store reformene i grunnskolen og videregående skole på 1960 og 70 tallet var Arbeiderpartiets initiativ, og motivet var å fremme sosialt samvær mellom barn og ungdom. Tanken var at dersom alle uansett bakgrunn gikk på samme skole, ville det skape mer likhet og gjensidig respekt. Derfor fikk vi den niårige enhetsskolen og de kombinerte skolene på videregående nivå der yrkesfag og studiespesialisering skulle skje på samme skole.

Verken Arbeiderpartiet eller SV har hatt samme bekymring for at kravene til kunnskap i skolen skulle opprettholdes. Faren er at den klassiske ideen om skolen som kunnskapsinstitusjon forvitrer. Skolen må være en kompetansestyrt institusjon der det stilles faglige krav, og der det får konsekvenser hvis elevene ikke når kravene. Venstresiden har i dag sørget for at hele skoleverket er rettighetsbasert. Alle ungdommer har rett til videregående skole, og kravene til prestasjonene ved avsluttet ungdomsskole er svært moderate.