Innrømmelser fra en ulydig prest
«SLIK LYDER HERRENS ORD»: Jeg lurer på om vi prester iblant kan bli blinde for, eller undervurderer, hva vi formidler i en gudstjeneste. Det er ikke modererende småprat som er løsningen.
– Denne samtalen er en del av flere store samtaler om liturgiens ord inn i vår tid, og om å kunne være nytenkende der det er nødvendig for å få fram evangeliet, skriver innsenderen.
Erlend Berge
Jeg har visst at jeg som prest noen ganger var «ulydig» mot liturgiske formuleringer. Jeg ønsket imidlertid å ta budskap, kirkens tro og menneskers liv på alvor, og ønsket aldri lettvinte eller bedrevitende løsninger på dilemmaer jeg sto i. Men dilemmaene var der – på ulike måter – av praktisk-teologisk art. Etter mange år med tilknytning til miljøet ved Institutt for sjelesorg og Olavskirken på Modum bad, og etter prestetjeneste, de siste 10 åra i Berg menighet i Halden, har jeg gjort meg en del tanker om hva som er «godt og tjenlig» - ut fra formidlingsperspektiv.
Levd liv
Ord er ikke nøytrale. Og mennesker som hører ordene er aldri «blanke ark». Å lese en vanskelig gammeltestamentlig tekst uten andre kommentarer enn: «Slik lyder Herrens ord», tilsvarer ikke det vi – heldigvis – har lært om kommunikasjon og menneskesinn! Ordene vil lande i et levd liv, i forutinntatte holdninger til kirke og tro, og i ren og skjær misforståelse fordi det trengtes en kommentar for å forstå sammenheng og bakgrunn for teksten.
Bestill abonnement her
KJØP
