Hans Aage Gravaas

Daglig leder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME)

Som daglig leder av NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering – er det både min plikt og interesse å følge med på hva som rører seg blant norske kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. Jeg heier frem gode krefter og initiativ blant medlemsorganisasjonene og ønsker å bidra til å gjøre det gode enda bedre. Når sant skal sies, er det mye en kan begeistres over.

Tåler vi kritiske spørsmål?

Men hva skjer når «andre» - direkte eller indirekte – stiller kritiske spørsmål til det vi holder på med? Hva skjer når noen makter å legge en aldri så liten demper på begeistring, entusiasme og engasjement? Tåler vi det? Ikke alle gjør det! En ikke uvanlig reaksjon er frykt, sinne, forsøk på avvæpning av meningsmotstanderen eller direkte konfrontasjon.

Flere eksempler kunne vært nevnt, men la meg nøye meg med ett. Debatten i kjølvannet av filmen Disco var for meg en blandet opplevelse. Hvor var evnen til å nyansere? Denne filmen ga, etter min mening, slett ikke grunnlag for generalisering på hvordan norsk kristenliv som sådan ser ut. Den var heller ikke et godt utgangspunkt for brennemerking av pentekostal eller pinsekarismatisk kristendom. Noe slikt ville vært utenfor alle proporsjoner.

LES OGSÅ: Kirkeledere: – Disco vil bekrefte fordommer mot religion. Det er alvorlig

Ofte grunn til å slå alarm

Men er alt sagt med dette? Er ethvert motangrep det beste forsvar? Jeg må selv ærlig innrømme at jeg faktisk har støtt på flere menigheter som ligner svært på dem som portretteres i filmen. Jeg har også møtt miljøer som slett ikke ligner, men som representerer flere elementer av det filmen setter navn på. Flere miljøer i hele vårt norske kirkelandskaps bredde har da også dessverre i nær eller fjern fortid avdekket flere forekomster av både psykiske og fysiske overgrep, og i de tilfellene disse var koblet til en teologisk begrunnelse snakker vi faktisk om «åndelige overgrep». Ulike former for manipulasjon, massesuggesjon, maktmisbruk, «kameraderi» (nepotisme), utemmet narsissisme og psykisk kontroll er eksempler på noe vi bør våge å ta et kraftig oppgjør med. Ikke bare for vår egen del, men først og fremst for ofrenes og evangeliets skyld. Der hvor menneskeverdet krenkes, sannheten holdes nede, evangeliets troverdighet trues og den kristne kirkes omdømme svekkes, er det grunn til å slå alarm.

Fakta og fiksjon kan være glidende overganger

Noen har hevdet at Disco representerer en fiktiv virkelighet og at den derfor er totalt urealistisk. Er nå dette helt sant? Tenker vi over at det noen ganger kan være glidende overganger mellom konstruert virkelighet («fiksjon») og levd liv («fakta»)? Romaner og filmer kan faktisk fortelle oss ganske mye om det reelle liv, og de kan også være et godt utgangspunkt for meningsfulle samtaler i hjem, skole, kirke og samfunn. Noen av dem er også basert på omfattende research og virkelige hendelser.

Lettvint unnskylding å skylde på at det er fiksjon

Å avvise noe med henvisning til at det er en «fiksjon» kan være en lettvint unnskyldning, særlig om en også oppdager et identisk reaksjonsmønster i møte med faktabasert kritisk journalistikk. Kommentarer som «det er da ikke så ille», «dette er en overdrivelse» eller «dette bidrar til stigmatisering», kan faktisk vitne om at man ikke evner å ta viktige sannheter eller perspektiver innover seg.

Det er også blitt hevdet at mennesker som ikke deler vår kristne tro kan ha skjulte agendaer når de presenterer kritikk av den kristne menighet. Denne muligheten er selvsagt alltid til stede, men slike eventuelle skjulte agendaer vil nok før eller siden bli avslørt. Dessuten bør vi være klar over at de mennesker som ikke deler vår tro kan gi oss viktige tilbakemeldinger på hvordan vår tro og trospraksis «lander hos dem». Dersom vi ikke tar dette slike signaler på alvor, er det nærmest umulig for oss å bygge bro mellom kristen tro og de mange som beveger seg i «troens forgårder». Om vi ikke tar slike signaler på alvor, vil vi også legge stein til byrden hos «troens avhoppere», som kanskje befinner seg i «troens bakgård» etter uheldige eller traumatiske opplevelser med den kristne kirke og som kanskje ikke vet om de noen gang vil tørre å nærme seg et menighetsfellesskap igjen.

LES OGSÅ: Nicolai Cleve-Broch dro på Hillsong-gudstjenester for å bli klar til «Disco»: – Ville gjenskape stemningen

Selvpåført stigma

Kanskje det er på tide at vi senker skuldrene? Om ikke alle debatter kjennes gode, kan mange av dem føre til noe godt. Når jeg leser avisinnlegg, diverse debattråder i den kristelige dagspresse og opphetede innspill på sosiale medier, stiller jeg meg ofte spørsmålet om hvorvidt representanter og støttespillere for norsk kirke og misjon har reflektert godt nok over hvordan de selv fremstår, responderer og agerer i møte med aktører som av og til utsetter dem for ekstern kritikk. Jeg tror det er større fare for at de påfører seg selv generalisering og stigmatisering enn at en enkeltstående kinofilm eller kritisk avisreportasje gjør det.

HAR DU OGSÅ BLITT ENGASJERT AV FILMEN DISCO? HVA MED Å LESE DISSE SAKENE:

Hør Vårt Lands debatt om Disco: «Jeg frykter at generaliseringene kan skade omdømmet til frikirkene», sier Hillsong-pastor

KFUK-KFUM: «Det er mange som Mirjam i filmen Disco. Derfor må vi ikke ta lett på hva vi formidler»

Søderlind er bekymra for ensidig fokus i Disco: – En belønning til ytterpunkter i kristne miljø

Andrea Bræin Hovig spilte manipulerende menighetsleder: – Det ble mer ubehagelig enn jeg trodde, sier hun til Åste Dokka