Ingen bør være overrasket over at kunnskap om kristentroen forvitrer

Victor Lund Shammas

Seniorforsker, Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), OsloMet

Nylig foreslo regjeringen at Opplysningsvesenets fond, som besitter verdier tilsvarende 10-12 milliarder kroner ifølge Aftenposten, skal overføres til kirken. «Vi vil nå forplikte staten til å sette av flere milliarder kroner til å sette i stand og sikre våre kirkebygg», sa Kjell Ingolf Ropstad tidligere i år.

Opplysningen borte fra Opplysningsvesenets fond

Men hva med å bruke en betraktelig sum på det fondets navn tilsier – altså opplysning? Fondet er øremerket «opplysningens fremme», ifølge Grunnloven. I 2018 overførte fondet riktignok 25 millioner kroner til Kirkerådet. Men Ropstad nevnte ikke at man må ruste opp ikke bare kirkens fysiske bygninger, selv om dette selvsagt også er av avgjørende betydning (jeg sogner selv til Sagene kirke i Oslo, som trenger 7 millioner kroner til å reparere et slitent, vakkert Hollenbach-orgel fra 1891), men også det spirituelle, intellektuelle byggverket som kirkebyggene i siste instans skal gestalte.

Istedenfor skriver Ropstads departement i en stortingsmelding at fondets opplysningsformål bør «varig avskjæres fra å bli tilgodesett med midler». Departementet erkjenner samtidig at «utdanningsformål (...) ikke har mottatt bidrag fra fondet siden 1963». Er det rart det kristenintellektuelle prosjektet havarerer?

LES OGSÅ: Biblar endar opp i søppelbøtta. No seier fleire skular nei til å ta imot gratis biblar

Paulus hvem?

Man kan ikke lenger anta at godt utdannede mennesker vet hvem Paulus var eller kan gjengi det dobbelte kjærlighetsbudet. Under gudstjenesten nynner folk helst med til salmene, og man stotrer gjerne frem noen fraser fra trosbekjennelsen. Man sitter når man skal stå, og står når man skal sitte.

Jeg spurte nylig en kirkelig ansatt om det ikke var frustrerende at det var så mange gjester under gudstjenesten – mennesker som var i kirkerommet uten egentlig å delta. Nei, ble det sagt, for dette var jo i stor grad «kirkefremmede». Og de kirkefremmede kunne man ikke vente så mye av.

Dåpsfolket, for eksempel, smykker seg ofte med kirken som en trivelig tradisjonsbærer – en kulturinstitusjon. De sørger for at barna skrives inn i kirkebøkene, for så ikke å bli sett igjen før de en gang kanskje skal gifte seg – eller begraves. Noen prester ser seg nødt til å forklare liturgien i møysommelig detalj («Alt står i brosjyren»), slik at den paradoksale, regelbundne spontaniteten i gudstjenesten faller bort. Man får ikke lenger hvile i liturgiennår man ikke kan forutsette grunnleggende kunnskap om kirkelige handlinger. Og man kan ikke forutsette denne kunnskapen nettopp fordi den ofte ikke lenger er tilstede.

Kirkefremmede som ikke kan skille Markus fra Matteus

Det blir bare flere kirkefremmede for hvert år som går. Den største misjonsmarken i dag er ikke lenger «der ute», men her hjemme, blant nordmenn som ikke lenger kjenner til kristendommens begrepsunivers, som kanskje aldri har hørt om Augustin eller Aquinas eller ikke klarer å skille Markus fra Matteus. Kristendommen er mer enn faktakunnskap, men det kreves likevel en del kunnskap for å oppleve, både kroppslig og kognitivt, at troen er mer enn hjertevarmende fraser og fideistisk tiltro.

Nylig meldte mer enn 6000 mennesker seg ut av Kirken i forbindelse med kirkevalget. Men dette var ikke noe videre problem, mente Kirkerådet: «Når vi ikke tenker at dette er helt krise, er det fordi vi har sett at tallene stiger i august/september hvert fjerde år, for så å normalisere seg igjen». Få våger tanken på at man, gitt den rette innsatsen, faktisk kunne økt kirkens omfang. Normaltilstanden forstås som tilbakegang.

LES OGSÅ: Over 12.000 meldte seg ut av Kirken i fjor

Vi trenger intellektuell misjon

I møte med de kirkefremmede trenger vi en energisk, intellektuell innsats. Vi trenger en offensiv, misjonerende kirke for å hente folk inn i den kristne tro, forstått som et intellektuelt, modent prosjekt for tenkende mennesker som ikke slår seg til ro med barneskolefraser om tro.

Man må fremme at kristendommen er en «intelligent religion», som teologen Robert Barron formulerer det. Den var ikke motparten til opplysningstidens idealer, men en av opplysningstidens viktigste bærere. Presten Georges Lemaître, for eksempel, var en av de første til å lansere Big Bang-teorien.

Den kristne fornuft

De kirkefremmede er dels et resultat av et utilstrekkelig ideologisk grunnarbeid. Man har ikke kommunisert den enorme rikdommen av ørkenfedrenes mystiske innsikter eller kirkefedrenes millioner av trykte ord. Hvorfor foreligger ikke Luthers samlede verker i noen fullstendig utgave på norsk? Hvis sylskarp kristen apologetikk ikke selges i billige pocketutgaver i store bokhandlerkjeder, eller hvis kirken ikke driver med voksenopplæring som studiesirkler og forelesningsrekker i stor skala, men babysang og nabolagsmiddag (som er svært viktige tiltak), hvordan kan vi overraskes over at kunnskapen om troen forvitrer?

Nå kanskje mer enn noen gang i den norske kristendommens lange historie, trenger vi en gjenreisning av troens livgivende idétradisjon. Investerer vi ikke i den kristne fornuft, vil det om få år ikke lenger være bruk for mange av kirkens bygg uansett. Det bør vi med all vår kraft jobbe for å unngå.

LES OGSÅ: Salt anklages for «fordekt forkynnelse» på barneskole: – Urimelig mye pes, sier rektor

LES OGSÅ: Bibelgeneral hardt ut mot utkast til læreplan: For liten plass til Guds ord