Hvorfor straffer vi?

I Vårt Land 18. desember går avisens kommentator Håvard Nyhus i rette med det norske straffesystemets «noe uavklarte forhold til gjengjeldelse». Han hevder prevensjonsteorier ikke makter å gjøre rede for hvorfor vi straffer, og legger til – ved å påkalle Hegel – at de «ikke tar individets autonomi på alvor».

Jeg er i det store og det hele enig med Nyhus, men vil gjerne legge til noen ord om hvorfor det er slik at prevensjonsteorier ikke egner seg som overordnete begrunnelser for strafferetten.
Prevensjonsteorier, som hevder allmennprevensjon og behandling av kriminelle som formålet med straff, har i ulike perioder vært, og er fortsatt, innflytelsesrike ideologier i strafferettspleien.

Må suppleres. I Norge er det særlig allmennprevensjonen som fremheves som primærbegrunnelsen for straff. Det er imidlertid mange problemer forbundet med disse teoriene, som gjør dem uegnete som frittstående, helhetlige teorier om strafferetten – de må suppleres av en teori som begrunner hvordan straffen kan være en form for soning som har til hensikt å gjenopprette rettferdigheten.