Hvorfor rakte jeg ikke opp hånda?
BISPEKANDIDAT: Jeg har erfart at det er ikke merkelappen kristen eller ikke kristen som avgjør om mennesker har det et godt liv og setter gode spor i verden. Kristen tro kan være både livreddende og livstruende for mennesker og fellesskap – jeg har som prest og sjelesørger erfart begge deler.
BISPEKANDIDATER: – Som jeg sa i Domkirken: For meg er det feil spørsmål, skriver Sunniva Gylver (til høyre). Til venstre: bispekandidat Espen Andreas Hasle.
Marit Neset
Presentasjonen av bispekandidater i Oslo Domkirke den 25.september inneholdt mange ulike tema og spørsmål, og det var interessant å være med i den samtalen. Jeg synes det ble sagt mye klokt fra alle kandidatene. Samtidig synes jeg dette formatet for å bli kjent med en mulig framtidig biskop, er litt snevert, der det først og fremst vektlegger biskopen som meningsprodusent – noe jeg også sa i samtalen.
Jeg tenker at biskopen må være en tydelig evangelisk stemme og et ansikt på kirken både innad og utad, og føre sitt åndelige tilsyn ikke minst i rollen som predikant, liturg, og eksistensiell veileder og sjelesørger i det offentlige rom. Biskopen må bidra til en trygg og modig samtalekultur på ulike arenaer, der vi alle kan snakke fram tro, livssyn og teologi i møte med livets og verdens store utfordringer og etiske dilemmaer. Som folkekirke har vi en stor oppgave i vårt sekulære samfunn: Å bidra til å holde dette eksistensielle rommet åpent for folk flest, også de som ikke tror sterkest eller mener høyest. Slik at vi som enkeltmennesker og samfunn stadig spør oss om hvem og hva vi tror på og gir makt i våre liv, hva slags mennesker og fellesskap vi vil være, hvordan vi egentlig ser for oss at frihet og rettferdighet skal være for alle.
En tydelig kristen og en kirkelig stemme
Bestill abonnement her
KJØP
