Astri Hognestad

cand.philol, forfatter og jungiansk psykoterapeut

«Du rykker stadig bakover i køen.»

Det er fristende å bruke denne galgenhumoristiske setningen for å beskrive den skjebnen som kan ramme oss «eldre» i disse tider. Vi hører til i risikogruppen både fordi vi er eldre og fordi noen av oss har pådratt seg noen svekkelser i løpet av et krevende liv. Det innebærer at vi faktisk kan komme til å bli prioritert vekk i en behandlingskø på et sykehus hvis vi blir alvorlig syke. Det er selvsagt en forstemmende tanke! Krenkende!

Rammer selvfølelsen

Ikke bare er det forstemmende og krenkende, men mange av oss føler oss nærmest som midt i livet fortsatt, har mye ugjort, mye vi har lyst til, mye vi kan bidra med, og vi har fortsatt krefter. Men vi kan altså komme til å bli liggende på et sykehus uten å få den nødvendige behandling fordi en 40-åring er like syk og trenger livsbevarende behandling som oss, og det er bare én respirator igjen som er tilgjengelig. Hun eller han har i tillegg små barn å ta vare på eller innehar viktige samfunnsoppgaver, som det heter.

Det er viktig at vedkommende overlever. Det sier seg selv. Vi eldre har tross alt levd mesteparten av vårt liv og har forhåpentligvis fått gjort noe av det vi følte som vår oppgave i livet, enten det var å stifte familie og oppdra barn eller det handlet om å skape arbeidsplasser og bygge samfunnet på den måten, eventuelt andre oppgaver. Dessuten er det, som alltid, knapphet på ressurser. Likevel: tanken på ikke å få nødvendig behandling om vi blir syke, kan oppleves krenkende og komme til å ramme selvfølelsen. Er ikke livet til en 74-åring eller en 89-åring like mye verdt som en som er midt i livet, statistisk sett? Er det ikke så farlig med oss? Det er alvor. Vi eldre kan komme til å tape i konkurransen om livet. Hva gjør det med oss? Og hvordan forholder vi oss til det?

LES OGSÅ: Magnhild Brattfjell er alltid alene. Denne uka føler hun seg mindre ensom enn ellers

Menneskeverd

I vårt samfunn er en av våre grunnleggende verdier at vi ser på alle mennesker som like mye verdt. Å ha verdi skaper verdighet. Alle mennesker fortjener og har rett til å få den behandlingen de trenger for å ha et meningsfylt og noenlunde trygt liv. Så langt våre ressurser rekker. Det synet preger våre holdninger til ethvert menneske.

Menneskeverd springer ut av et bestemt menneskesyn, et overordnet syn på oss selv og andre. Og menneskesynet vårt preges i stor grad av den kulturen vi vokser opp i og lever i. Vår kristne kultur er tuftet på at mennesket er «skapt i Guds bilde». Det gjelder alle mennesker, og det vil nettopp si at alle har like mye verdi. Selvfølelsen, derimot, er en subjektiv opplevelse av egen verdi. Den er preget av nære relasjoner i vår oppvekst, om vi har følt oss sett og møtt med respekt på et følelsesmessig plan. I de tidligste månedene og årene av vårt liv skapes grunnlaget for hvordan vi kommer til å møte livet og hvordan vi opplever «verden», om den virker skremmende eller som et godt sted å være. Senere erfaringer kan bidra til å styrke vår selvfølelse eller undergrave den. Nære relasjoner i alle aldre er avgjørende i så måte. Krenkelser, enten de skjer i de tidligste barneårene eller senere i livet, undergraver selvfølelsen. Det innebærer at vi mister opplevelsen av å være verdifulle. Vår verdighet lider. I sin tur går det utover livskvaliteten.

Hvem er vi når vi blir syke?

Vår identitet er blant annet preget av hvilke verdier vi har gjort til våre egne. Men vår identitet er ikke minst knyttet til erfaringer, til kropp og til følelser. Når vi blir syke, er vi ikke lenger de som klarer «alt». Vi støter på sterke begrensninger og møter vår dødelighet. Vårt selvbilde endres i kjølvannet av sykdom. Livet kan kjennes urettferdig, og selvfølelsen kan bli undergravd. Det samme kan skje når vi eldes. I dag er vi mye mer klar over at kropp og psyke er sammenvevet til en helhet og enhet enn tidligere. Men er det da slik at vi blir mindre verdt fordi vi blir syke eller fordi vi eldes, fordi en del av den enheten som utgjør «meg» svikter? Hva skjer med vår verdighet da?

Hvem som skal få behandling og muligheten til å leve når ressursene er begrenset, er et stort tema. Det gjelder egentlig flere grupper i samfunnet og er ikke begrenset til koronakrisen. Økonomiske ressurser gjør at noen alltid kommer til kort i behandlingssammenheng. Vi hører stadig om tilfeller der det blir for kostbart å kjøpe nødvendig medisin, for eksempel. Eller, som mange psykiatriske pasienter opplever det, det går på verdigheten løs fordi de økonomiske og menneskelige ressursene ikke er tilstrekkelige. Det er ikke en ukjent problemstilling. Hva så med oss «eldre» i den situasjonen vi befinner oss i nå? Vi vet at det kan skorte på ressurser i den krisen vi er inne i, og noen kan komme til ikke å få den behandlingen som kunne redde liv.

«Jeg folder mine hender. Og så får det som kommer, komme»

Jeg tror det er viktig at vi «eldre», vi som utgjør en stor del av «risikogruppen» tar vår del av ansvaret. «Vi må stå sammen», som statsministeren understreket i sin tale for noen dager siden. Kan vi gjøre det lettere for helsepersonell å foreta nødvendige valg? Kan det skje uten å gi slipp på den grunnleggende verdien verdighet? Det er avgjørende at vi ikke gjør oss til offer på den måten at vi blir selvutslettende og tenker at «det er ikke så farlig med meg». Det må heller ikke skje ut i fra den bitre tanken om at «vi eldre kommer alltid dårligst ut med hensyn til ressurser, så det kan være det samme».

Jeg tror det finnes en annen vei. Den er ikke enkel, og den fører ikke til enklere avgjørelser i helsevesenet. Men den kan bringe inn et viktig perspektiv på det vi gjør og på hvordan vi forholder oss til problemstillingen. Det handler om at vi alle utvikler et bevisst forhold til både døden og til det livet vi har levd. Da er det lettere å akseptere det som skjer, og da kan vi bevare vår verdighet. «Jeg folder mine hender. Og så får det som kommer, komme», uttrykte en kvinne på 88 år det. I en slik holdning ligger det en aksept og verdighet. Om vi klarer å akseptere «det som kommer», kan det være vårt bidrag til dugnaden.

LES OGSÅ: Knut Vollebæk er koronasmittet: – At viruset smitter veldig, veldig lett, er min historie eksempel på

Vårt forhold til døden

Situasjonen i hele verden og i Norge spesielt har gjort det enda mer påtrengende å bli bevisst våre holdninger til døden. Livet er en gave uansett. Av og til forholder vi oss til døden som om vi vil kontrollere den. Døden tar vårt liv, men vi blir levende når vi forholder oss til den, lar den være en del av livet. Vi er underlagt livets skiftninger. Det er livsvilkår vi ikke kan endre. Å forholde oss til døden er vår oppgave nå. Kanskje må vi utvide vårt perspektiv for nettopp å kunne akseptere livets begrensninger, som ulykker, sykdom, svakhet og død utgjør. Den indiske filosofen, Tagore, uttrykker det vakkert: «Den dagen døden banker på døren din, hva vil du tilby ham? Jeg kommer til å sette et fullt fat med mitt liv foran min gjest. Jeg vil ikke la ham gå med tomme hender.» Men for å sette frem et «fullt fat med mitt liv» må vi forsone oss med det livet vi har levd.

Forsoning med fortiden

Livet er krevende, og ikke alle har hatt muligheten til å forsone seg med sitt liv. Til det har stengslene vært for store og smertene for altoverskyggende. Men i lys av den krisen vi står midt oppe i kan vi kanskje hjelpe hverandre med det forsoningsarbeidet? Det kan skje ved samtale om spørsmål som (og det kan gjøres via internett): Hvilke faktorer, hvilke mennesker og hendelser har bidratt til å forme ditt/mitt liv? Hva hindret din/min livsutfoldelse? Hvilke kilder oppdaget du/jeg da det røynet på som verst? Har det vært rom for gleden? Hva kan ennå bearbeides av sår og tap for at du/jeg kan akseptere det som måtte komme?

Det å stille seg selv og andre slike spørsmål og lytte til fortellingene, kanskje også lytte til det usagte, kan åpne for bearbeiding og hjelpe oss til å gi slipp på det som var vondt og vanskelig. Da kan vi utvikle tillit til at livet – eller Gud - bærer meg uansett om jeg lever eller dør, at livet er mye større enn vi har muligheten til å forestille oss. C.G. Jung sier det slik: «Livet selv er en kort episode mellom to gåtefulle hendelser, som likevel bare er ett». På den måten kan vi vinne livet.

LES MER:

Stor fotoreportasje: Viruset jager folk vekk fra hovedstadsgatene

Ny satsing fra Vårt Land: Brunstad Christian Church møter Hjelpekilden til verdiduell

Krass kritikk mot kristnes rolle i Kongo-saken: – Jeg har god samvittighet, sier Bondevik