I forbindelse med konflikten på Gaza, er de store politiske perspektivene stort sett fraværende. Norske journalister nekter å se at flere stater bevisst bruker palestinerne i et kynisk spill om innflytelse i regionen. Alt de ser er undertrykte palestinere og aktivister som vil hjelpe mennesker i nød.
Erling Rimehaug er i sin kommentar på Verdidebatt ikke bedre. Han gjentar standard fraser om oppfatninger av årsaksforhold uten forbehold, og det må være lov til å spørre om dagens journalister ikke makter å tenke selv. For la oss stoppe opp med noen av poengene til Rimehaug, poeng som har blitt servert i store deler av norsk presse.
For det første er det blitt vanlig å hevde at Tyrkia reagerer som en konsekvens av Europas politikk. EUs nei til Tyrkia har ført landet østover, får vi høre, samtidig som det blir påstått at Tyrkia har ambisjoner om innflytelse i Midtøsten. Det hele blir imidlertid ikke problematisert. Men hvordan er det mulig? Uten å protestere aksepterer vi at et land har ambisjoner om innflytelse og ønske om makt. Tyrkia, som med sitt Natomedlemskap har sin sikkerhet på plass, har ambisjoner om innflytelse i Midtøsten, og bruker militære maktmidler for å nå sitt mål. Burde ikke redaksjonen i Vårt Land reagert på et slikt mål? Hva hadde vi sagt dersom Tyskland hadde begynt å opptre slik? Og hvordan stiller araberstatene seg til Tyrkias ambisjoner? Tyrkia har vært i Midtøsten før, deres historie er blodig og undertrykkende. Det er ikke for ingenting at Storbritannia lenge hadde svært gode forbindelser til araberne, britenes hjelp til å presse ut tyrkerne ( sammen med britenes redselsfulle behandling av jødene etter 2VK og det faktum at de ikke stemte for opprettelsen av Israel), ble høyt verdsatt i den arabiske verden.
Bestill abonnement her
KJØP
