Hva tenker du når jeg sier ‘jøde’?
I Norge klarer vi sjelden å ha en samtale om jøder som ikke handler om enten Israel eller antisemittisme.
Høsten 2010 var jeg på utveksling i New York. Da det nærmet seg jul, dukket det plutselig opp en type artikler i avisene som jeg ikke kjente fra Norge: Refleksjoner om betydningen av den jødiske høytiden hanukka, som markerer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter makkabeernes opprør mot det gresk-makedonske Selevkide-riket. Den feires blant annet gjennom å tenne åtte lys, til minne om at en oljelampe brant åtte dager i tempelet selv om det bare var olje nok til én.
Artiklene hadde kritiske tanker om makkabeernes prosjekt; var dette en sunn, jødisk nasjonalisme, eller var det en usunn avvisning av greske opplysningsverdier, religiøs reform og tanken om at her finnes ikke jøde og greker? Det var diskusjoner om hanukka som symbol på overlevelse, og betydningen av historisk erindring som et fast punkt i en tid hvor verden kan fortone seg som en kulturell mosaikk med flytende identiteter. Og selvsagt: En og annen hanukka-vits:
Jøden: – Hva slags mirakel er det dere feirer nå til jul, da?
