«Hva skal vi tenke når troen tar litt nye veier i livet vårt?»

Mange av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å lese tekstene så bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise.

De såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte. Følelsen av å leve i et parallellsamfunn er borte og man forholder seg mer uanstrengt til verden utenfor menigheten. Man puster lettere og beveger seg mer sømløst over de grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». For andre ble denne reisen mer smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store, rommet for trangt, og de forlot trosfellesskapet.

Noen av de spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, eller skyldes det at vi med tiden lot en dypere livsvisdom og personlige erfaringer spille en tyngre rolle? Med andre ord: Vi lot livet selv få en tolkningsstemme. Hvis denne utviklingen altså ikke er en forfallshistorie, hvordan kan vi tenke klokt om hva det er som hender når tekst møter tolk, når ordene møter livet og når troen møter et åpnere landskap? Kan vi midt i det hele ha tillit til at det er Ånden som leder oss til dypere forståelser?