Jeg er ikke så ofte inne på Verdidebatt for tiden. Ikke fordi det ikke skrives mye klokt og bra her. Ikke fordi jeg ikke har godt av å bli minnet på hvor mye grums og skitt som også kommer opp. Men fordi jeg foretrekker samtalene ansikt til ansikt. Fordi tiden er begrenset. Fordi når man ikke skriver hele tiden, får det man skriver sjelden en slags overdreven tyngde. Og fordi jeg ikke har tålmodighet til å følge opp eventuelle kommentarer slik jeg synes jeg bør.
Men nå må jeg likevel skrive. Fordi det nok en gang har kommet en stor undersøkelse som viser at 25 % av oss synes det er for mange muslimer i Norge og at det er truende for norsk kultur. Jeg blir provosert og lei! Og etter 22.juli er det blitt enda viktigere å stå opp og si fra - gang på gang.
Jeg sier ikke at vi skal unnlate å diskutere utfordringene ved Norge som et stadig mer flerkulturelt samfunn. Jeg sier ikke at det ikke er lov å utfordre noen versjoner av muslimsk tro, på samme måte som vi selvfølgelig bør utfordre både kristne, human-etiske og andre livssyn og troer når de går på akkord med grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier. Men tenk om vi kunne ta utgangspunkt i at virkeligheten er at vi faktisk lever sammen og skal fortsette med det? At det muslimske faktisk er en del av det norske? At svært mange norske og bindestreksnorske muslimer har en stor kjærlighet og lojalitet til det samfunnet de er vokst opp i, nemlig dette? At når vi går inn for å se oss selv mer utenfra og andre, som vi oppfatter forskjellige fra oss, mer innenfra, så blir vi tydeligere og mer bevisste, vi kan bli beriket og inspirert? At det er vondt å høre at man selv blir oppfattet som en trussel for det samfunnet man kaller sitt?
Bestill abonnement her
KJØP
