Historieløst av Lerø om kirkelig demokrati
Man kan ikke med rimelighet si at å åpne for alternative lister ved bispedømmerådsvalg innebar at kirkemøtet gjorde som politikerne ville. Kirkemøtet åpnet for at en velprøvet ordning ved menighetsrådsvalg også ble en mulighet ved bispedømmerådsvalg.
I sin mandagsspalte 5. januar, og på Verdidebatt 7. januar, har Magne Lerø tatt for seg den kommende valgkamp i kirken. Her kan det virke som muligheten for flere lister ved kirkelige valg var noe som ble mulig først fra 2013 ved at «… Kirkemøtet grep inn og gjorde som politikerne ville».
Dette må være skrevet mot bedre vitende. Det er vanskelig å tro at Lerø ikke er på det rene med at det i overskuelig fortid har vært mulig å stille flere lister ved menighetsrådsvalg.
Bispedømmerådene ble tidligere valgt indirekte, av menighetsrådene. Da kirken så skulle ha en ‘demokratireform’, var det knapt unaturlig at også valg til bispedømmeråd skulle være direkte. I første omgang prøvde man seg med såkalte preferansevalg, som viste seg å være så innviklede å gjennomføre at ca 10 % av stemmene ble måtte forkastes. Folk trodde de kunne levere urettede lister, som ved offentlige valg. Det kunne de ikke, de måtte angi preferanse. Hvis ikke, ble stemmen forkastet. Og kandidater med etternavn på A hadde større muligheter for å bli valgt enn de som hadde etternavn på Å.
Bestill abonnement her
KJØP
