Henvist til døden

«Samvittighetsutvalget» har en krevende jobb. Det å ivareta individets samvittighetsfrihet kan gå ut over brukernes adgang til offentlige tjenester. Hva veier tyngst for oss? Har vi samvittighet til å la andres samvittighetsfrihet krenkes?

Publisert Sist oppdatert

Dersom aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge en gang i framtiden, er det grunn til å tro at lovgiver vil legge inn en mulighet for at leger som ikke vil utføre dette vil kunne reservere seg. Skjønt, hvem vet? Det er en utbredt motstand mot å utføre eller ta del i aktiv dødshjelp blant norske leger – så utbredt at det vil kunne bli et logistisk problem å sikre adgang til dødshjelp for pasienter som ønsker dette.

I Nederland og Belgia, der aktiv dødshjelp nå står for ca. 5 % av alle dødsfall, er logistikken enklere: Dette er små, tett befolkede land der mobile eutanasi-team kan betjene pasienter hvis leger ikke vil hjelpe dem. Derimot er dette en reell problemstilling i Canada, som nå behandler regjeringens lovforslag for legalisering av aktiv dødshjelp. Canada er, som Norge, grisgrendt og med lange avstander. Et stort flertall (63 %) av kanadiske leger har gjort det klart at de selv ikke vil bistå med dødshjelp, etter at Høyesterett hadde avgjort at dette måtte tillates i Canada. Nå raser en debatt i Canada som minner om den norske «reservasjonsdebatten» (om fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort): Kan du som lege nekte å yte det myndighetene i landet har bestemt at er en lovlig helsetjeneste pasientene har krav på? Kan du sette din egen moral over hensynet til pasienten? Spørsmålet er ekstra kinkig i Canada, fordi hele grunnlaget for legaliseringen av aktiv dødshjelp er at Høyesterett i «Carter-dommen» slo fast at det er en menneskerett å få en leges hjelp til å ta sitt liv. I så fall må også myndighetene sørge for at borgerne får reell tilgang til denne hjelpen.

I den norske «reservasjonsdebatten» var det tydelig at et hvert hinder i veien, om det så bare var at man måtte gå til fastlegens kollega på nabokontoret, var uakseptabelt stor for en abortsøkende kvinne. Bare det å bli gjort oppmerksom på at legen din var etisk motstander av abort, var en belastning så stor og urimelig at det rettferdiggjorde at legen ble sagt opp fra jobben sin. Hvordan vil det bli, tro, dersom fortvilte, avkreftede, smerte-herjede, terminalt syke pasienter rundt om i Norges langstrakte land må til legen i nabobygda, eller inne i storbyen, eller kanskje til Klinisk etikk-komité på regionsykehuset, for å tigge om hjelp til å dø? Det er for mye for langt at kvinner som er gravide i uke 9 skal reise til byen for å be om abort – vil det være greit om døende pasienter skal fraktes rundt i ambulanse på leting etter en lege som er villig til å gi dem den siste sprøyte?