Heia Demenskoret!
TV: Demenskoret på NRK har rørt en hel nasjon. Det har gitt stemme til en gruppe mennesker som hittil har vært tause og usynlige. Dette er fjernsyn på sitt beste, og det viser sangens rikdom og muligheter.
SANGGLEDE: Dirigent Kim Wigaard leder en øvelse med Demenskoret på Nordre Skøyen Hovedgård i Oslo. NRK-serien har medvirket til en markant økning i henvendelser på Nasjonalforeningen for folkehelsens demenslinje.
Anna Sørmarken Vestly / NORDISK BANIJAY / NRK
Et gammelt inuitt-ord sier at «sangen er tanker som synges med åndedrettet, når mennesker lar seg bevege av en stor kraft og ikke lenger kan tilfredsstilles av alminnelig tale». Sangen er antakelig like gammel som språket. Voggesanger har til alle tider og i alle kulturer vært «den fyrste song». Vi har sunget til måltidet, arbeidet, festen, gudstjenesten. Slavene sang på bomullsplantasjene i Amerika. Noen foreldre sang for barna sine da de ble ført inn i gasskamrene i Auschwitz. Etter tragedien på Utøya ble «Til ungdommen» nærmest for nasjonalsang å regne.
Hva ville arbeiderbevegelsen og vekkelsesbevegelsen i Norge ha vært uten sangen? Vår sangskatt binder tider og mennesker sammen, enten vi bor «mellom bakkar og berg utmed havet» eller på plassen «Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel». Vi synger når «det lyser i stille grender» og når vi har «vaske golvet, og vi har børi ved». Eller når «vi vandrer med freidig mot», og «vinden blæs synna, og vinden blæs norda». «Så lenge skutan kan gå» og sangen lyder, er det håp. «We shall overcome!»
Et fellesskap der vi ikke skal veies og vurderes
Bestill abonnement her
KJØP
