Han som rister på snøkula

Jeg lar meg fascinere av hvordan ting kan se både meningsfullt og meningsløst ut på samme tid. Hadde det ikke vært for den syv meter høye muren, kunne idrettsplassen jeg ser på vært en vanlig idrettsplass, men vanlige mennesker. Men på grunn av muren blir den til en «luftegård». Og menneskene lever ikke vanlige liv, de er fanger.

Tankene mine har fått vandre, men nå trekkes jeg tilbake til virkeligheten, den virkeligheten som ønsker meg velkommen tilbake med det som føles ut som et slag imagen. Slaget blir til en klump og klumpen består av skam. Skam over at jeg ser den samme siden av muren som de der ute.

Klumpen er grunnen til at jeg ikke skriver lenger. Jeg skrev litt tidligere, tekster med en agenda. Når Vårt Land nå har spurt meg om hvordan det er å skrive noe som skal publiseres, tenker jeg umiddelbart at dette må være for spesielt interesserte. Hvem bryr seg egentlig?