Maktmenn, kvinnekamp og kjetterjakt

Nå må det blir slutt på reservasjonsretten, slik at kvinner i kirken slipper diskriminering. Vi vil ikke ha dette destruktive, ødeleggende skriftsynet lenger.

Verdidebatt

Aage Müller-Nilssen

tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon

Tillat meg en personlig presentasjon, - vi makter ikke teologisk og kirkepolitisk debatt uten å forstå hverandres personlige bakgrunn, selv om mange later til å tro det.

I diakoniens tjeneste

Jeg ble ordinert til prest i Den norske kirke (Dnk) i 1967, som et ganske typisk produkt av en kirkelig/borgerlig kultur. Jeg var mot kvinnelige prester, og visste knapt hva homofili var. Jeg gled inn som student på MF, og mente alle de «riktige» tingene. Mine venner var stort sett konservative, til dels høykirkelige.

Etter noen års prestetjeneste i en drabantby i Oslo og som stiftskapellan for Oslo biskop, ble jeg fra 1974 generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Der møtte jeg den siden av kirkens liv og arbeid som siden har vært den viktigste for meg: diakonien. Enkelt sagt: den tjenesten som praktisk er etterfølgelsen av Kristus: tjenesten for alle mennesker som trenger det, ganske særlig alle som er utenfor på en aller annen måte.

LES OGSÅ: Eitt år med kvinneleg prest var nok

Jeg fikk nye erfaringer

Det medførte møter med mennesker som hadde et liv veldig forskjellig fra mitt. Jeg møtte oppriktige, flotte mennesker som livet var gått i stykker for, kjempende fordi de var annerledes enn det som var forventet. Kort sagt: jeg opplevde at mine meninger om hva Gud ville og mente, måtte korrigeres av erfaringer. Jeg kunne ikke lenger gjemme meg i «Bibelens klare ord» eller hva kirkens lære var, jeg måtte tenke på nytt, med et kritisk perspektiv styrt av Jesu radikale bud om nestekjærlighet.

Jeg forsto at noen menneskers kjærlighetsevne og -lengsel rettet seg mot samme kjønn, og at jeg ikke hadde noen rett til å nekte dem samliv. Og jeg forsto ganske fort at det å knytte prestetjeneste eksklusivt til mannekjønn, var uttrykk, ikke for bibeltroskap eller rett kirke- og embetssyn, tidligere tiders tradisjoner.

Nå tar jeg bladet fra munnen

Nå er jeg 80 år og pensjonist, etter å ha gått mange runder tidligere i teologisk og kirkepolitisk kamp i særlig temaer av etisk art. Men i mange år har jeg holdt meg unna offentlig debatt. I dag glapp forsettet om å holde munn.

I et saklig, varmt og omsorgsfullt debattinnlegg 12. august tok domprost Stig Lægdene opp ordningen med reservasjonsretten prester fremdeles har når det gjelder å samarbeide med kvinnelige prester: at man kan bli ordinert til prest med den forutsetning at man skal kunne nekte å samarbeide med kvinnelige prester. Han mener den ordningen vi har hatt i nær 60 år, nå må forkastes. Ingen skal kunne nekte å samarbeide med prester av motsatt kjønn, selv om de mener at dette strider mot Bibelen og tradisjonen i mesteparten av kirkens historie. Lægdene argumenterer godt og troverdig: nå er denne spesielle overgangsordningen hverken nødvendig eller akseptabel. Den avslører kvinnediskriminering i kirken og kan ikke lenger forsvares.

Hvor lenge skal vi gi plass til reaksjonære meninger?

Som vi dessverre kunne vente, kom et motinnlegg fra en av de meget få kvinneprestmotstandere vi enda har i kirken, med et motinnlegg med forventet innhold. Sokneprest Sverre Langeland skriver i Vårt Land 19.8 et innlegg med overskriften «Domprost på kjetterjakt».

Vi skal ha stort rom for forskjellige meninger i kirken, i trosfrihetens navn. Og det er godt at man finner ordninger som gir nok tid til at vanskelige saker kan modnes, og at folk får hjelp til å endre oppfatninger. I Kirkemøtets vedtak i 2017 ble det slått fast at vi får leve med forskjellige syn på likekjønnet samliv i kirken.

Men hva kvinnelige prester angår, må det nå være meg tillatt å spørre: Hvor lenge må vi finne oss i at slike reaksjonære meninger som Langeland gir uttrykk for, skal ha plass i vårt fellesskap? Hvor lenge skal dette lille mindretallet få drive på med å skade og såre mennesker med sine holdninger til medmennesker, særlig kvinner? Vi har latt dem få 60 år (!) til å hevde og leve ut meninger som de selv krever at vi skal respektere fordi de mener å måtte forstå bibelske ord og tradisjoner slik at det skal godtas og legges til grunn for deres prestetjeneste! Og vi må endog høre at de er så lei seg for at de må påføre andre – særlig kvinner – vonde følelser fordi de tvinger gjennom egen praksis og forkynnelse, og begrunner det med skriftord.

LES OGSÅ: Blir første kvinnelige prest i Nord-Troms prosti

Få en slutt på reservasjonsretten

Nei, vi vil ikke ha dette destruktive, ødeleggende skriftsynet lenger. Nå må rette vedkommende sørge for at det blir slutt på denne reservasjonsretten, og at vi får lagt til side de såkalte «kjøreregler» som har vært nyttige i noen år, men IKKE i 60! Så kan både kvinnelige kolleger og andre kvinner i kirken slippe diskriminering, og vi kan bevege oss videre mot full likestilling.

Og hvis de reaksjonære maktmenn vil fastholde sine meninger – som vi nok må frykte at noen få vil, så må vi si: for all del, - vil dere ikke endre holdninger, så får dere heller forlate prestetjenesten i Dnk og søke fellesskap blant likesinnede. Det er ikke domprosten i Tromsø som er på kjetterjakt, Langeland, det sørger du selv og dine meningsfeller for.

LES MER:

Få kvinnelige prester: – Vi ser hele tiden at likestiling har vikeplikt. Det må det bli slutt på

Haugianerkvinnen som startet kampen for likestilling

Vårt Land mener: «Nedvurdering av kvinner skjer både i sentrum av kirken, og blant de mer teologisk liberale»

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt