Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten under tittelen "Gjenreis mannsidealet!" Min opprinnelige tittel var "Thought Control." Jeg henviste til Pink Floyds radikale tekst der de roper - "We don't need no thought control!" Hver generasjon kan tidvis føle trangen til å røre i dødt vann for å riste løs sementert tankegang og vedtatte sannheter som egentlig ikke stemmer overens med virkeligheten. Oppgjøret med dagens kulturradikale politiske elite innebærer kritisk tenkning overfor både feminismen, såvel som multikulturalismen og det evinnelige pratet om dialog. Noen ganger stanser dialogen og det er riktig. Noen ganger er uenighet den beste sluttstrek.
Selve artikkelen:
Det er lenge siden Pink Floyd sang sine strofer "We don't need no thought control," men ikke desto mindre er de reaktualisert i oppgjøret med dagens meningstrange kulturradikale offentlighet. Da 68'erne befestet sin makt så de for seg at den sosialistiske utopi skulle virkeliggjøres: med nærmest religiøs glød kjempet man for at det klasseløse sekulære samfunn skulle bringe fred på jord. Intellektuelle som Jaques Derrida studerte hersketekniske trekk ved maktspråk og kom til at den europeiske kulturen var mannsdominert og undertrykkende overfor andre kulturer. Tiden var kommet til å nedrive den hvite manns maskuline identitet. Både multikulturalismens og feminismens protest mot autoriteter har sine røtter her.
