Forutsigbart fra Tischendorf
MENN: «Kan vi snakke om kjønnsfascisme» spør Joakim Stegen Tischendorf i Vårt Land 4.6. Det er mine innvendinger mot mannsutvalget som får den tvilsomme æren av å pådra meg den mest intense delen av Tischensdorfs hellige vrede.
SAMTID: I en tid briten Douglas Murray så treffende kaller «The Madness of the crowds», er det dessverre skjellsordene og flaggingen som høster applaus, likerklikk og skaper entusiastisk bevegelse i flokken, skriver Jarle Mong.
Tim Mossholder / Unsplash
Når Tischendorf leser at jeg mener det er på høy tid å utfordre det enkle narrativet om avmektige kvinner og mektige menn, blir han så sjokkert at han «må gni seg i øynene». Da Øystein Stene, som jeg refererte til i mitt forrige innlegg, utfordret den rådende oppfatningen av det samme forholdet i et essay i Samtiden, som senere ble publisert i forkortet utgave i Aftenposten, fikk han tilsendt døde fisker i posten. Stene ble raskt og effektivt plassert i samme kategori som høyreekstremister og antifeminister. Jeg gnir meg derfor ikke i øynene som Tischendorf. At mitt innlegg betegnes som fascisme er egentlig ikke mer overraskende enn brevene Postman Pat leverer hver morgen.
Skjellsord høster likerklikk
I et velfungerende demokrati vil retorikk av denne type ramme avsender og ikke mottaker. Men i en tid briten Douglas Murray så treffende kaller «The Madness of the crowds», er det dessverre skjellsordene og flaggingen som høster applaus, likerklikk og skaper entusiastisk bevegelse i flokken. Dette skaper godt jordsmonn for en enkel, banal og primitiv strategi som går ut på å latterliggjøre og parkere meningsmotstandere som fascistiske slik at ingen kan ta dem på alvor. Ifølge Tischendorf er jeg «ikke engang klar over de historiske ekkoene» jeg gjør meg til ropert for. Budskapet mitt er ikke bare fascistisk, men jeg befinner meg også i uvitenhetens fullstendige kaos.
