Fortrenger dogmatisk kristne mer naturlig?

I min barndom levde jeg i en slags forestilling om at de "veldig kristne" var mer ærlige, hadde en høyere moral og brød seg mere om sine medmennesker enn "vanlige kristne". (Den gangen kjente jeg bare til disse to gruppene) De siste årene er denne forestillingen under et stort press. I debatter der det handler om omsorg for utsatte grupper som palestinerne eller de homofile opptrer ofte "de veldig kristne" med et forbausende fravær av empati og omsorg. Tvert imot rammer de ofte disse utsatte gruppene med falske argumenter.

Et par eksempler:

Kristne som er i mot ekteskap mellom to menn fordi det frastøter dem sier ikke det. De sier; "Jeg er imot ekteskapsloven fordi barn har rett på en far" At to menn gifter seg har ingen logisk relevans til barns rett til en far. Det legitime utsagnet ville være; "Jeg er i mot at gifte menn kan adoptere" Allikevel gjentar de konservative dette tjuvtrikset igjen og igjen, helt uanfektet av om de blir konfrontert med at premisset er uærlig.