Forfølgelse er et av kirkehistoriens eldste begrep, og ikke sjelden hører jeg prester og predikanter trekke frem historier fra Bibelen og fra denne tidsalder, om mennesker som har blitt forfulgt for sin tro. Mennesker som sitter i fengsel for sin tro, men som opplever at troen bare blir sterkere og sterkere for hver dag bak murene. Forfølgelsen har de siste hundre årene spredt seg fra kommunismen til islam, der den i dag er kraftig økende i mange muslimsk dominerte land. Så har du jo i tillegg hinduismen som går fra å være en fredelig religion til å bli en voldstrussel mot kristne og også muslimer. Vi kan sitte i Norge og føle oss spart for denne forfølgelsen... i det minste den fysiske. Men hva med resten?
Jeg føler at jeg som kristen mer og mer blir stemplet som dømmende og rasistisk på grunn av mine meninger. Jeg føler min jobb og det kristne organisasjonslovet rundt meg blir diskriminert av lov og regjering... ja til og med av de som skal forestille "våre egne" i regjeringen. Siste i rekken for meg var når et større kirkesamfunn i kristiansand nylig ble nektet å holde julelotteri fordi de drev med forkynnende virksomhet. En tradisjon de har hatt siden menigheten så dagens lys. Samtidig som det er litt urovekkende, er det spennende å se hva vi går i møte her hjemme. Hvorfor skal vi bli spart for forfølgelsen? På hvilken måte vil den komme? Jeg ser vel for meg at den velsignelsen som har ligget over landet vårt snart er litt oppbrukt...
Bestill abonnement her
KJØP
