Foreldres innrømmelse av skyld frigjør
Skyld og skam blir gjerne sett på som en konsekvens av et liv som rusmisbruker. Først når vi knytter disse følelsene til menneskets viktigste relasjoner ifra starten på livet, åpner det seg uante muligheter for helning.
«Veldig ofte blir man liggende aleine på rommet. - Noe av det som er vanskeligst å takle er anger og skam. Løgner, det gale man har gjort mot familie, venner og dem man er glad i. Det skjer ofte 4-5 dager etter giften har gått ut av kroppen. Man ser med utrolig klarhet tilbake på et ødelagt liv … Ofte får en tanker om at det ikke er noen vits å kjempe mer, at det er like greit å dø. Så er det over, og familien trenger ikke bekymre seg. Da er all din smerte, sorg og angst borte … Og en annen viktig faktor: Ingen kan lenger behandle deg som søppel mer. - I den fasen er det virkelig mulig å møte det ekte, nakne mennesket. Da kommer knuste drømmer fram»
(Malene, intervju)
Vonde erfaringer. Rundt 1990 intervjuet jeg 16 unge mennesker som hadde fått hjelp med et tungt rusproblem ved to behandlingskollektiv. Alle bar på vonde og forvirrende opplevelser fra første delen av livet i relasjonen til sine nærmeste voksne. Det handlet om overgrep, vold og forsømmelse. I et pågående doktorgradsprosjekt i medisin intervjuet jeg nylig sju av dem igjen, deriblant Malene (som er et pseudonym).
I de 25 årene som var gått hadde flere levd vanlige liv med jobb og familie. For noen hadde det også vært mange strevsomme år.
Det var særlig i ungdomstida at skam over seg selv og følelsen av skyld overfor dem som hadde krenket dem, ble en smertefull byrde som ikke var til å bære og som derfor ble en sentral kraft i stoffbruken. Slik hadde de prøvd å ta vare på seg selv. Dette framstår som en urimelighet, som blir enda større når en hører om hvordan skyldfølelsen økte av at de «påførte» sine nærmeste ekstra plager da de var på kjøret, og hvordan familiens medlemmer forsterket dette gjennom å gi dem skylda for sine problemer.
Raseriet til Malene. «Mitt paradoks var jo at min mor avviste meg. Fordi jeg lignet sånn på min far. Og som et lite barn skjønte jeg jo ikke det», sier Malene i intervjuet. Hun ble sviktet av alle voksne i oppveksten, verst var sviket fra mora. Hun fikk høre mora nekte når noen sa at Malene lignet på henne.
Bestill abonnement her
KJØP
