Det har vært en hard vinter. Anne-Grethe Preus hadde helt rett når hun sang at hele byen tvinges i kne på grunn av snøen. Som Oslo-beboer har man på nytt blitt kjent med begrepet hålkeføre. Været kan gi oss alle noen utfordringer. Som blind gir det meg noen ekstra utfordringer. Ikke fordi jeg er blind, men fordi noen folk blir overivrige når de ser en blind person, og så innmari gjerne vil hjelpe til på det harde føret. Jeg måtte adressere dette. Og i Norge har vi jo en felles tradisjon vi tyr til når vi ønsker å endre og korrigere andres atferd: Nemlig å redegjøre for problemet på sosiale medier. Så jeg grep min penn, også kjent som iPhone, og publiserte følgende innlegg:
På et tidspunkt denne uken rant Oslos gater over av smeltevann. Fordi jeg er blind har jeg visse problemer med å raskt finne en tørr vei rundt mini-innsjøene. Enkelt karikert ser det ut til at to ulike grupper kontakter meg i disse situasjonene:
Den første gruppen spør om jeg trenger hjelp. De tar et ja takk for et ja takk, og et nei takk for et nei takk. Dette er små, tørrskodde og hyggelige interaksjoner i en våt vinterhverdag.
