Folk er rare

Det er interessant at VL, ved kommentator Åshild Mathisen, har et annet og mer nyansert blikk på Stiklestad-debatten enn den som synes å være rådende blant mange av kirkens ledere. Mathisens innlegg, "Nagende nøytralitet," er i så måte overraskende. Jeg som trodde at det bare var oss her ute, folk flest, om man vil, som ikke helt kan forstå at kirken – av alle går i bresjen for å omforme og redusere betydningen av en av de mest symboltunge tradisjonsbærerne knyttet til kristendommens og kirkens historie i Norge.

På Dagsnytt Atten forkynte forøvrig en eller annen prest at Olav Haraldsson, Olavfestdagene og riksvåpenet er direkte støtende på muslimer(!). Nå er jo ikke Stiklestad et sted beregnet for muslimer, buddhister, hinduer, jøder – eller grekere sånn spesielt, men for oss. I den nye tid lyder slikt egoistisk, men sånn er det faktisk. Er det ikke det da? Og jeg vil tro at det aldri vil bli et samlingssted for andre religioner. De foretrekker nok heller sine egne tradisjoner og steder. Stiklestad er et nasjonalt symbol for nordmenn, om vikingtiden og med en sterkt og direkte tilknytning til vår kristne tradisjon. Nasjonens kulturelle vugge – eller noe slikt, som de andre religionene respekterer. Men så er det bare det at de norske kirkelederne så gjerne vil dele med de andre. Og ettersom de andre er høflige og ikke vil støte noen, så kommer de naturligvs tuslende når de blir innbudt.

I denne saken er det interessant å følge med på debattene i sosiale medier. Det kan se ut til at dette er den ene saken som i større grad enn andre saker forener tollere og syndere – og praktiserende kristne. Bortsett fra en og annen som protesterer okk som, når kristendommen blir nevnt, kan det synes som at det er en tydelig og til dels omforent protest mot å gjøre Stiklestad til noe annet enn det det har vært i tusen år.