Fjerning av boplikten kom ikke brått på

Det er stor enighet om at prestenes fem hundre år gamle bopliktordning er utdatert. Det åpenbare behovet for endringer har vært ønsket, debattert, hørt offentlig og deretter endret etter forhandlinger med prestenes organisasjoner.Vårt Lands dekning av opphevingen av prestenes boplikt, senest Helge Simonnes' kommentar 4. august og Presteforeningens innlegg 5. august gjør det naturlig å kommentere saken. Prestenes tjenesteboligordning gir både boplikt og borett. Nærhet mellom prest og menighet har utvilsomt stor verdi, men jeg kan allikevel ikke se at vi i dag kan pålegge en arbeidstaker å bo i en bestemt bolig, når vi vet hvilken betydning boligen har for livskvalitet, familieliv og privatøkonomi.Presteforeningen (PF) har behandlet oppheving av boplikten i en årrekke, og prestene har vært delt i spørsmålet. Mange har ønsket å få velge egen bolig fordi deres prestebolig har store mangler. Disse har til nå vært tvunget til å bo der. Andre har hatt gode boliger og sett fordelen ved kunne bo med svært rimelig leie, uten fordelsbeskatning.

Urealistisk:

I 2012 ba PF om at departementet endret bopliktordningen, og foreslo tjenestebolig og boplikt for langt færre stillinger. PF satte som vilkår et fortsatt fritak fra fordelsbeskatning. Etter min vurdering var dette et helt urealistisk ønske. Når skattemyndighetene har valgt ikke å skattlegge prestene har det vært knyttet til at prestene gjennom sitt yrkesvalg ikke kunne velge egen bolig. Med forslag om delvis boplikt som bare omfattet f.eks. halvparten av prestestillingene kunne ikke dagens lave husleie (3850 kroner pr. mnd) vært opprettholdt uten fordelsbeskatning.Forrige regjering la fram et høringsnotat om å avvikle boplikten mai 2013. Høringsnotatet og høringssvarene er anbefalt lesning for dagens debatt, og viser at opphevelse av boplikten har en lang politisk historie som også er drevet frem av prestene selv.