Hvorfor romantiserer man fattigdom i dagens Norge?
Det kan sannelig virke sånn. I flere av de seneste innleggene her på VL, så snakkes det så flott om å leve med møysomhet og eie lite og at lykken ligger i det å leve slik.
Det kan jo godt være at det finnes en del som lever møysomt og er lykkelige, men det finnes sikkert noen rike også som er lykkelig nettopp fordi de er rike. Poenget mitt er at lykken er forkjellig fra menneske til menneske, og vi må ta høyde for dette. Derfor trenger vil mest mulig frihet slik at flest mulig kan leve ut sitt gudgitte potensiale og tilføre seg selv og verden mest mulig. Dette skaper rikdom og velstand, og rikdom og velstand er bra.
