Farlige bønner

Denne våren oppholder jeg meg i Skottland som gjesteforsker på Universitetet i Glasgow. Tida skal jeg bruke til å studere forbønnene i skotske gudstjenester. Enda en gang skal jeg få jobbe med det som har vært den røde tråden hele mitt liv: Bønn. Hva slags bønner ber vi? Hva ber vi om? Hva slags bilde av Gud ser vi for oss når vi ber? Hvordan oppfatter vi oss sjøl som bedende mennesker?

Miraklenes Gud

Dette har egentlig opptatt meg hele livet. Særlig brennende ble spørsmåla da karismatikken og framgangsteologien feide over landet på åttitallet. Må vi be for at Gud skal bli oppmerksom på problemene våre? Kan vi få Gud til å forandre mening? Enda viktigere ble spørsmålet om bønn var noe som kunne lede til Guds ekstraordinære inngripen. Kan bønn føre til at noen blir friske fra kreft eller fridd fra uutholdelige plager og problemer? «Miraklenes Gud» ble en mer og mer hyppig tiltalt i visse miljøer. «Ta Gud på hans løfter» innebar å konfrontere Gud med bibelske løfter for så å framtvinge et bønnesvar. Like fullt ble det stadig mer anfektende å høre enkelte vitnesbyrd fra kristne om at Gud hadde utført mirakler ved for eksempel skaffe dem en lekker bil eller hjelpe dem med relativt banale hverdagsproblemer som å finne parkeringsplass. Samtidig ble brutale fakta om bombing av barn i Gaza og hungersnød og krig i andre land, ikke gitt særlig oppmerksomhet.