Far torturert av norske Gestapo-folk
I Statsarkivet, Gestapos hovedkvarter i Kristiansand, ble pappa avhørt under hard tortur. Da folk fikk slippe inn for å få se denne pinens høyborg, tok det lang tid før jeg kunne gå dit. Jeg greide ikke ta inn over meg pappas lidelser.
Det lå en bok under juletreet vårt. Nådeløse nordmenn — Gestapo 1940, av Eirik Veum. Straks begynte tankene å kverne. Et omstridt bokverk om NS-folk under 2. verdenskrig. Diskusjonen har vært hvor mange som skulle navngis, og hvem. Det har også vært de som mente at dette bare ville føre til lidelser etterslekten.
Ja, hvorfor trekke fram og dvele ved dette? Hva er hensikten med å navngi enkeltpersoner på denne måten? Er det hatet og hevntanken som fremdeles lever i oss?
Ved inngangen til 2015 ble de hemmeligstemplede dokumenter på landssvikarkivet, frigitt for offentligheten. Det gjør at opplysninger om enkeltsaker og enkeltpersoner er tilgjengelig for alle. Men er det noen grunn for oss – så lang tid etter, å grave i dette? De fleste som dette gjelder, er jo døde nå. Hva kan vel etterslekten gjøre med det?
