Et totalitært angrep på det liberale demokrati

I gårsdagens kronikk "Islamisme og totalitarisme" fremhevet jeg liberal individualisme og totalitær kollektivisme som diametrale motsetninger, og jeg argumenterte for at den liberale individualismen med sitt naturrettslige grunnlag er moralsk overlegen den totalitære kollektivismen. Dessuten hevdet jeg at all politikk – i form av lover som vedtas, og vedtak som fattes – bør være systemkompatibel eller forenlig med det liberaldemokratiske verdisystem; et totalitært regimes politikk er derimot gjennomført systeminkompatibel, det vil si radikalt uforenlig med dette systemet.

Et liberalt demokrati forener individets frihet og folkets selvstyre. Det er flertallet som, ved sine representanter eller folkeavstemninger, skal stake ut samfunnets kurs, men politikken må utformes slik at den ikke krenker grunnleggende individrettigheter. Demokratiet må ha innebygget visse konstitusjonelle begrensninger av makthavernes og dermed folkeviljens spillerom. Det er dette idealet om systemkompatibel politikk innebærer.

På tross av at individrettighetene binder makthaverne, er selve liberaliteten en nødvendig forutsetning for demokrati. Den liberale individualismen er sentrert rundt idealet om individets moralske autonomi, retten til selvbestemmelse, og en logisk konsekvens av denne er retten til medbestemmelse, individets rett til å ha en viss mulighet til å påvirke fellesskapets utforming. Slik sett bygger prinsippet om folkestyre – demokratiets idé – på individets grunnleggende rettigheter, altså menneskerettighetene.