Et spørsmål om perspektiv

Det er noe grunnleggende sunt og konstruktivt med en samfunnsdebatt hvor ulike meninger kommer frem. Samtidig som disse gis rom til å formidles med overbevisning og klare argumenter. Dersom vi ikke gjør dette, kan vi i ytterste konsekvens få en usunn ensretting av samfunnet og ende opp med et demokratisk problem. Når ulike synspunkter brynes mot hverandre, kan vi se nye perspektiver og til og med finne nye løsninger. Men for at dette skal fungere, holder det ikke med å være tydelige på hva vi selv mener. Vi må også klare å sette oss inn i hva de med andre synspunkter enn oss egentlig mener og hvorfor de står for dette.

Hvis jeg er trygg på eget ståsted, har jeg gode forutsetninger for å kunne sette seg inn i argumentene til de som kommer til andre konklusjoner enn meg. Det vil dermed ikke oppleves som en trussel for hva jeg selv står for. Men heller noe som kan gi rom for økt refleksjon og forståelse. Selv om jeg kanskje ikke endrer mening, er det gode muligheter for å lære mer og rett og slett bli klokere ved å se saken fra flere vinkler.

Det koster ofte ekstra mye å stå for det som ikke er politisk korrekt. Men som samfunn bør vi takke dem som likevel tør å gjøre det. De er faktisk med å berike samfunnet og hindrer en farlig ensretting som i verste fall kan føre til totalitære tilstander. Vi bør derfor være ytterst varsomme med å forsøke å forby eller forhindre at ulike synspunkter slipper til i debatten.