Et epistemisk paradoks, eller et epistemisk underskudd?

Med forbehold om at jeg ikke har forstått godt nok alle hennes krevende filosofiske resonnement om subtil diskriminering og former for epistemisk underskudd, våger jeg meg likevel utpå, med et spørsmål: Hvem har rett til å trekke rette, rettferdige og legitime slutninger om hvem som diskrimineres, når, og i hvilke situasjoner?

Auestad beskriver blant annet en situasjon der "noe" (diskriminerende) var kommunisert, men at det var veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan dette var blitt kommunisert. Auestad sier videre, at en slik situasjon er kjennetegnet ved det hun kaller en type epistemisk underskudd.