En uheldig utgave av hviskeleken
ORD OG UTTRYKK: Hva er det som stopper meg fra å «lene meg inn», «ta opp mitt kors», «investere i barna», «lære den unge den vei han skal gå», kjempe for at «the best is yet to come». Jo, jeg tror det er nettopp ordbruken, massesuggesjon av frasene.
MENIGHET: «I forsøket på å finne min egen måte å være kristen på i en karismatisk menighet, blir jeg fengslet av kulturen», skriver innsenderen.
Håvard Sæbø
«Under Guds øye» har vakt stor oppmerksomhet. Fortellingen om menigheten Sannhetens ord er et eksempel på en god intensjon som ukontrollert har blitt giftig. Der teologien (og mye mer) har sviktet totalt og skapt store, verkende sår. Heldigvis er det et sjeldent konsept. Et mer utbredt, dog adskillig mildere konsept er kristne kulturer som kan «bomme på mål». Der mange kan se tilbake med skepsis på sin egen tid i et slikt miljø.
Her mener jeg mye handler om ordbruken, og spesielt frasene vi ukritisk arver. Et farlig, uaktsomt våpen. De setningene vi hører, lar oss trollbinde av, for så å gjenta. Ordene som gjør at vi kan forstå et budskap eller som innlemmer oss i fellesskapet. Optimalt sett begge.
Jo eldre jeg blir, og jo eldre barna mine blir, desto skumlere blir frasene. Nylig var jeg i en stor, veletablert pinsemenighet og var vitne til en 15-åring bruke ord over evne. Det hun sa fikk menigheten til å nikke og «mmm»-e, men øynene hennes virket forvirret, likevel fornøyde, med det hun hadde sagt. Det hele virket arvet, tillært og usikkert.
