En svært god grunn for samliv.

Kjærlighet er selvovervinnelse. Kjærlighet er å ofre... Ofre noe for noe større. Kristus er kjærlighet, og denne kjærligheten er fordrende. Hadde den ikke vært det ville det vært dualitetens vei: En pervertering av forståelsen av mitt-ditt, mine behov-dine behov, oss-dem, etc. Diabolsk kommer av tallet 2; di=2... di-abolsk, oppsplitting, adskillelse. Kristus er kjærlighet. Kristus er enhet: I den forstand at den åpner der egoet forsvarer og unnskylder snarveiers umiddelbare gleder. Evangeliet er et aktivt livsforvandlende Ja til Livet som må lukkes inn; et Ja som utvirker realiteter og forvandler livet. Er kristentroen noe som forvandler livet, så innebærer dette offer... bevisstheten om å være underveis, og dermed også en og annen gang våge å erfare voksesmerter? Underveis fra det ubearbeidede og uerkjente egosentriske meg og mitt som vil ta sin "rett" der tålmodigheten begynner å svikte, der 'kjærligheten krever for mye'... Brått får 'gode grunner' forrang for sanne grunner. Sannheten forandres ikke, men det gjør vår evne (mot og vilje) til innsikt.

Bønnen Fader Vår er en diskret veiviser bort fra egosentriens og den religiøse individualismens forlokkende sfærer. Med kort lenke er vi ledet av hva vi anser som fordeler og ulemper for oss selv. Vårt jeg er midtpunktet, omkranset av jeghensyn. Bønnen Fader Vår, ikke fader min, står i kraftigste motsetning til de jegsentrerte posisjonene. Fader Vår, Kristus, kan bli saksen som kutter av lenken og gjør oss fri fra selvets egosentri. I Fader Vår ledes vi inn i en bønn som viser oss at vi er del av et felleskap, et samliv... selv når vi ber i ensomhet. Kjærlighet er det å ikke søke sitt eget: Når man endelig opplever Gud som vår alles far stilles vi til et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker, for vår neste, enn det aktuelle antiseptiske politiske begreper ansporer til.

Egosentrien finner sine måter å forklé sin kontroll på. Er kristentroen kun 'informasjon' som man bejaer vil man alltid finne ny informasjon som reduserer vekten av troens fordringer. Fornuften gir evne til å handle til å sondre... den må utfylles gjennom at den åpner seg for troens frelsende krefter og dermed kan skjelne mellom godt og ondt. Møtet med Gud vekker samvittigheten, slik at den ikke lenger blir preget av egenrettferdigheten og bare blir et speilbilde av meg selv og de av mine ønsker som preger min tankegang.