En «smalere» kirke, Langeland?

Når den profilerte kvinneprestmotstanderen Sverre Langeland, sogneprest i Sandviken, pensjonerer seg før tiden, skal ingen være i tvil om grunnen. I Vårt Land 24. februar gjør han det klart at han føler seg presset ut av Den norske kirke, blant annet på grunn av bispevedtaket fra 2020 som avgjorde at det ikke lenger er mulig for mannlige prester å reservere seg mot å samarbeide med kvinnelige kolleger. Med andre ord må man slutte å boikotte kvinnelige prester, noe Langeland åpenbart har gjort i alle år med bibel i hånd, med «embetsteologi» og nærmere 2000 års kirkehistorie i ryggen, og med god støtte fra andre trossamfunn som, om ikke annet, kan enes om at det er Guds vilje at kvinner skal holde seg unna alter og prekestol, i overensstemmelse med sine gudgitte evner og oppgaver.

Hvem stammer dette kvinnesynet fra?

Men hvem er så fortolkerne av denne «Guds vilje»? Hvem stammer dette kvinnesynet fra? Ikke fra Jesus, som hadde kvinnelige disipler i sitt følge og først åpenbarte seg for dem. Nei, det stammer fra Peter og Paulus, fra kirkefedrene og historikerne, en lang rekke menn, i sum patriarkatet, som sørget for å nedtone og fortie kvinnenes rolle i urkirken og i utvalget av tekster til Det nye testamentes kanon. De gnostiske evangeliene, som er nesten like gamle som NTs evangelier, ble forkastet som kjetterske. Det var det nok flere grunner til, men en samtale mellom Maria Magdalena og disiplene i det gnostiske Mariaevangeliet kan gi oss én pekepinn om hvorfor de ikke passet inn i kirkens kram. Etter at Maria har satt mot i de redde og gråtende mennene, har hun på Peters oppfordring delt ord Frelseren har sagt til henne: «som du, (men) ikke vi kjenner, ei heller har vi hørt dem.» Disiplene tror ikke på det hun så forteller, for «sannelig har denne lære merkelige tanker», men Peter hekter seg opp i noe annet: «Talte han virkelig med en kvinne uten at vi visste om det? Skal vi alle vende oss om og lytte til henne? Foretrakk han henne fremfor oss?»