En kirke med lua i handa
MENIGHET: Skal vi bare smilende akseptere at gudstjenester, der kirkens folk har stått på hodet for å gi det beste de har, møtes med et skuldertrekk?
LUNKEN DELTAKELSE: Under en konfirmasjonsgudstjeneste la Merete Thomassen at ytterst få av de fremmøtte gjorde særlig innsats for å delta i salmer og bønn. – Skal vi akseptere det? spør hun?
Gorm Kallestad
Åste Dokka skrev i en Vårt Land-kronikk for en stund siden at folk ikke lenger spør seg om de er gode nok for kirken. De spør seg om kirken er god nok for dem.
Dette rant meg i hu da jeg i høst deltok på en konfirmasjonsgudstjeneste. Det var rørende. Av de mange ting som gjorde inntrykk, var hvor store bestrebelser det var gjort fra menighetens side for å gjøre dette til en festdag for konfirmantene og alle som var der. Kirken var pynta både utvendig og innvendig. I våpenhuset ble vi tatt imot av en vennlig kirkevert som ønska oss varmt velkommen, ga oss et fint og instruktivt program for gudstjenesten, og viste oss inn i et vakkert istandsatt kirkerom som på alle måter signaliserte at dette var en betydningsfull dag. Det fortsatte gjennom gudstjenesten med dyktige musikere og sangere, og en strålende prest som leda oss trygt, klokt og humørfylt gjennom liturgien.
Stumt under salmesangen
Bestill abonnement her
KJØP
