En farlig fortelling om kommersiell velferd
VELFERD: Tåkeleggingen av skillet mellom ideelle og kommersielle aktører i velferdstjenestene er en farlig fortelling. Det er behov for en skarpere debatt som klart anerkjenner forskjellene.
OMSORG: Når helsevesenet allerede er under press fra en aldrende befolkning, hvorfor vende oss til modeller som ikke nødvendigvis garanterer bedre tjenester? spør innsenderne.
Frank May
Moss Avis hadde 14. august et innlegg fra høyrepolitiker Arild Furuseth i Moss med tittelen «Ja til bestemor på anbud». I et intervju i Klassekampen 19. august sier Furuseth at skillet mellom ideelle og kommersielle aktører er kunstig. Han anklager venstresiden for å bruke begrepet «velferdsprofitører» taktisk. Vi understreker at et forsøk på å minimalisere forskjeller mellom ideell og kommersiell sektor er tilslørende.
Juridisk er skillet mellom ideelle og kommersielle klart. Forskriften for offentlige anskaffelser definerer ideelle organisasjoner på grunnlag av at de ikke har maksimal økonomisk avkastning som hovedmål. Deres eksistensberettigelse er å tjene et sosialt formål til fellesskapets beste. Eventuelt overskudd blir gjeninvestert i aktiviteter som støtter formålet.
Derimot er profitt hovedmotivasjonen hos kommersielle aktører. De bidrar naturligvis også til samfunnet og har vist seg verdifulle innenfor velferdstjenestene. Men omfanget av kommersiell innsats og fordelingen mellom offentlig, ideell og kommersiell må debatteres.
