Elsket av Gud fra en celle stor

Det er også mulig å lese artikkelen i heftet Elsket av Gud med forord av pastor Thomas Bjerkholt og etterord av lege Inger Lund Thorsen.
Jeg gjør artikkelen tilgjengelig, men har begrenset mulighet å ta del i nettdebatten.

Hva vil det si å leve bibelsk i vår tid der teknologien åpner for handlinger som ikke var mulige å forestille seg på Jesu tid? Vi fokuserer på de "vanskeligste" tilfellene fordi det er der striden står. Svarene på de "vanskelige" spørsmålene viser hvordan de "lettere" skal håndteres.

Livet begynner da Hans liv begynte
Engelen fortalte Maria at hun som ikke hadde ligget med noen mann, skulle bli gravid ved at Gud ville legge sitt lille "frø" i henne. Det var cellen som delte seg i to, og i fire, og i åtte ... Fra det første øyeblikk da Gud la frøet "Guds sønn fra evighet av" i Marias livmor, var Han der, Han som er Gud og menneske. Guds sønn var ikke i Guds himmel lenger da, men i den ene cellen.
Lukas 1,38-43: "Da sa Maria: 'Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.' Så forlot engelen henne. Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?'"
Da det lille Jesus-barnet inni Maria ble tilbedt av det seks måneder gamle fosteret Johannes døperen, var han selv bare noen dager gammel, kanskje mindre enn syv. Barnet som fester seg til livmoren er kun syv dager. Da Han var så liten, ble han tilbedt som vår frelser.
Vårt menneskeliv begynte like tidlig som Hans liv, idet cellen fra far møtte cellen fra mor. Der i unnfangelsen startet vi. Gud setter opp sin vev som vever et menneske. Salme 139,13 sier: "Du har vevd meg i mors liv." Først vever Han i ni måneder, og så fortsetter Han gjennom hele menneskelivet når celler byttes ut i kroppen og erstattes av nye. Gud vever oss helt til vår dødsdag.

Å fornekte at menneskelivet starter i unnfangelsen leder til vranglære om Jesus
Det finnes kristne som vil avvise at menneskelivet starter i unnfangelsen. Det de gjør, er å se bort fra den kristne trosbekjennelse som fastholder at Jesus er hundre prosent sann Gud og hundre prosent sant menneske fra unnfangelsesøyeblikket. Vi bekjenner hver søndag at Han ble "unnfanget ved Den Hellige Ånd". Jesu liv og vårt liv starter like tidlig. Om man hevder at menneskelivet begynner etter unnfangelsen, for eksempel når det befruktede egget fester seg i mors liv, da tvinges man til å si det samme om Jesus. Er det slik at Gud forener seg med denne celleklumpen først etter syv dager? Dette blir en variant av gammel vranglære om Jesus der det hevdes at Gud flytter inn/adopterer en menneskekropp som alt er i gang. Enhver kristen leder i kirkesamfunn og menighet som fornekter at vi og Jesus Kristus startet våre liv i unnfangelsen, står utenfor den sanne kristne bekjennelse om Jesus.

Gud eier barnet
Barnet som unnfanges er først og fremst Guds, og det lånes av foreldrene så lenge de har foreldreansvar. Barnet er alltid, like fra den aller første unnfangelse-begynnelse elsket av Gud. Vi er aldri mer og aldri mindre elsket enn det vi var en celle stor. Det lille barnet på en celle har samme menneskeverd som alle andre fødte mennesker.
Bibelen har mange ord som viser at Gud stiller seg som forsvarer og beskytter av de som er minst og nederst, de som er utsatt for andres overgrep og forførelser. Jesus selv sier: "Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt" (Matteus 18,10). Skulle noen menneskebarn være for små til at Gud ville gi dem denne beskyttelsen? Det er ikke Guds vesen å svikte de minste små.
Fra unnfangelsen av er hvert lille menneske under Guds vern. En kristen må derfor beskytte, støtte og hjelpe de minste små, som om de var Jesus selv. La oss se hva dette betyr, og la oss like gjerne fokusere på de vanskeligste tingene, for det er der kampen står.
Det som er best for barnet, må ha prioritet når det er motsetning mellom barnets og foreldrenes behov. Det er ikke en unik tanke. Slik tenker vi når det gjelder barn som alt er født. Er det best for barnet kun å være sammen med mor etter en skilsmisse, så er det kun mor som gjelder, uansett hva far måtte føle. Da har ikke fars følelser forkjørsrett. På samme måte er det det nyunnfangede barnets behov som har forkjørsrett i forhold til foreldrenes behov - hvis det skulle være en motsetning.

Barnet har en rett til å få begynne sitt liv i mor
I den grad vi har muligheter til å gjøre valg, må valgene være til det beste for barnet: Det beste for barnet er å begynne livet i mors liv - et prøverør er ikke det beste stedet for barnet å begynne livet, hvis så var hadde Gud latt oss alle starte livet i et prøverør. Han gjorde det beste som finnes for barnet. Han lagde Evas livmor da hun var i paradiset før syndefallet. I henne er verdens beste sted å bli til, og å vokse fram til fødsel. Der i det varme mørket hos mor, legges fars såkorn inn. Der skjer møtet som gjør at barnet blir til.

Løgnen om at "naturen ordner opp"
Noen ganger skjer det at barnet som har begynt sitt liv, ikke overlever. Det får ikke feste seg der det skal hente næring, og det dør der - i mor. Det skal være en ganske stor prosent av de nyunnfangede som ikke overlever de første ukene. Noen i helsevesenet sier at dette er "naturens måte å ordne opp på". Dette er en ubibelsk løgn på linje med å si at når en far på førti år får hjerteinfarkt og dør fra sin familie, så er det "naturen som ordner opp". Bibelen er tydelig: Før synden kom inn i skaperverket var ikke sykdom, feilutvikling og døden en del av menneskets tilværelse. Ethvert unnfanget menneskebarn ville overleve og fødes sunn og frisk, og enhver førtiårig far ville leve uten å dø av hjerteinfarkt.

Det ufødte barnet har en rett, om livet ikke er til å reddes, til å dø naturlig i mor
Ved syndens inntreden i skaperverket kom døden inn i menneskenes liv, og dette rammer mange av de minste små menneskebarna. Det finnes ikke noe bedre sted å få dø en naturlig død enn i nærvær av den og dem som står deg nærmest. Barnet kan ikke få en bedre naturlig død enn døden i mors liv.
Noen barn har handikap som gjør at de vil dø i mors liv, eller rett etter fødsel. Aktiv dødshjelp, altså abort på disse små, er like forkastelig som aktiv dødshjelp til voksne som lider av uhelbredelig sykdom.