Det personlige kallet
MISJONÆRBARNA: Jeg savner at man fremhever alt det positive og den fremgangen i misjonsarbeidet som foreldrene fikk se, på tross av følelsen av å ofre egne barn.
MISJON: – I arbeidet som sakkyndig i norske pasientskadesaker ble vi innprentet at saken måtte bedømmes ut fra holdninger og kunnskap som rådet på gjerningstidspunktet – ikke ut fra hva som anses riktig i dag, skriver Mathias Onsrud.
Freedom Studio / Shutterstock / NTB
Flere enn misjonærbarna har vokst opp med savn. Fra egen oppvekst på et ensomt småbruk med flere kilometer til nærmeste nabo, minnes jeg ensomhetsfølelse og utferdstrang. Ofte siterte man Bjørnson: Ut vil jeg; ut, over de høye fjelle.
Savnet ble spesielt stort etter besøk av misjonærbarn som fortalte inspirert fra Afrika; alt var spennende. Lite ble sagt om savnet av foreldrene på internatskolen. Mor og far følte nok mer på det savnet. Det forsto jeg bedre noen år senere, da jeg arbeidet sammen med dem ute i Afrika. For dem var alt, også hensynet til barna, underordnet kallet. Intet offer var for stort. «For Afrikas frelse» sto det på misjonærbildet vi hadde stiftet på veggen hjemme. En «all in» innstilling hersket hos misjonsfolket.
Ikke døm ut fra nåtiden
