Det kristne fellesskap - et gode eller et onde?

Å tilhøre et kristent fellesskap er kanskje ikke det som står øverst på ønskelista hos nordmenn til jul. I hvert fall ikke etter de to første episodene i dokumentarserien Brennpunkt: Guds utvalde. Det har haglet med meninger og beskyldninger i media etter at både Smiths venner og Jehovas vitner har blitt sett i kortene. Jeg er verken en venn eller vitne i denne sammenheng, men jeg opplever allikevel at dette er relevant. Som en del av en menighet kan jeg kjenne meg truffet, fordi jeg tilhører et fellesskap hvor tro er essensielt.

Å ha en tro kan oppleves uforståelig for utenforstående. Like uforståelig som å bruke tid i et trosfellesskap. For hva får vi egentlig ut av å gå i et slikt fellesskap? Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang skulle tilhøre en menighet, ei heller ha glede av det. Gudstjenester, kirkekaffe og basarer trodde jeg virkelig ikke skulle bli en del av mitt liv. For å være ærlig trodde jeg at kirkekaffe var avviklet og utgått på dato. Men for fire år siden skulle jeg oppleve at den levde i beste velgående, og siden da har jeg vært glad i dette fenomenet som oppstår i ulike kirkerom og menighetssaler hver søndag landet rundt.

Min første kirkekaffe tok meg med storm. Ikke visste jeg at kaffe og tørre kjeks kunne skape så gode samtaler. Samtaler som jeg ikke hadde opplevd så mye av fra før. Jo da, det går fint an å snakke om hverdagsliv, trivielle ting og planer for dagen på en kirkekaffe, men det er også rom for de dypere temaene som levd liv, tro og tvil. Og det var en slik samtale jeg fikk på min kirkekaffedebut. En samtale bygget på en raushet og åpenhet jeg bare kunne drømme om. En samtale som gjorde at jeg glemte alle rundt meg og klarte å legge bort følelsen av at jeg var en fremmed. En fersk kirkegjenger som forsiktig forsøkte å finne seg til rette i menigheten. Jeg kunne ikke ha fått en bedre start på kirkekaffelivet, og denne opplevelsen er nok også grunnen til at jeg i dag verdsetter denne noe gammeldagse aktiviteten så høyt.