Maria Dahle

Daglig leder, Human Rights House Foundation

«De er våre fiender og vi må åpenlyst si det.»

I sin tale til folket i Aserbajdsjan 19. mars i år langet president Ilham Alijev ut mot landets allerede marginaliserte opposisjon – som han beskriver som landets andre virus. Talen ble holdt i anledning helligdagen novruz, som markerer nyttår og starten på våren, en viktig høytid i Aserbajdsjan. Men det var lite som minnet om en ny vår i Alijevs utblåsning:

«Det er mulig at vi må erklære unntakstilstand på et tidspunkt. I et slikt tilfelle vil det være en historisk nødvendighet å isolere representanter for femtekolonistene, fiendene blant oss, de som kaller seg opposisjonen, forrædere som mottar penger fra utlandet.»

Aserbajdsjan: Demokrati-versting

Aserbajdsjan har det siste året klatret tre plasser på demokratiindeksen til det britiske tidsskriftet The Economist, til en 146. plass av 167 land. Men landet er fremdeles vurdert som mindre demokratisk enn ettpartistaten Cuba, krigsherjede Afghanistan og vanstyrte Venezuela, som slites i stykker av politisk rivalisering og hungersnød.

«Deres mål er å ødelegge Aserbajdsjan. Til verre det er for landet, til bedre er det for dem. Sjekk deres profiler på sosiale medier, de er fulle av hat og provokasjoner. De vil ha opptøyer og uro. De vil ha panikk. Og så hevder de at de bryr seg om det aserbajdsjanske folket», fortsatte presidenten sin omtale av opposisjonen – i et land der uavhengig media trakasseres og menneskerettighetsforkjempere fengsles på fabrikkerte anklager.

Oppfordringen var gitt. Arrestasjonen på opposisjonslederen Tofig Yagublu tre dager senere ble starten på en kampanje der minst ti opposisjonelle nå er siktet for «hooliganisme», en velbrukt paragraf i den aserbajdsjanske straffeloven for å fjerne brysomme regimekritikere.

LES OGSÅ: FN-sjef: Koronapandemien er i ferd med å bli en menneskerettskrise

Autoritære politikere strammer skruen

Gjennom covid 19-krisen har vi fått regelmessige oppdateringer fra de 16 menneskerettighetshusene vi samarbeider med i elleve land i Øst- og Sentral-Europa. Menneskerettighetene i disse landene var utfordrende også før virusutbruddet. Men vi ser nå en økende tendens til at enkelte lands myndigheter bruker krisen for å kneble det som er igjen av uavhengig presse og politisk opposisjon, som i tilfellet Aserbajdsjan.

Det er spesielt fire hovedtrender vi ser:

Krisen er en katalysator for at flere land går i autoritær retning. Unntakstilstand og fullmaktslovgivning for å øke sikkerheten og hindre smittespredning misbrukes av en rekke myndigheter. Demokratiske prosesser settes til side, og man unngår transparens og pluralisme. I Ungarn styrer statsministeren ved dekret etter at nasjonalforsamlingen – som hans parti kontrollerer – har forlenget landets unntakslover på ubestemt tid. I flere land blir kritiske røster, som journalister, varslere og menneskerettighetsforkjempere, anklages for brudd på karantenebestemmelser. Myndighetenes tiltak er høye bøter, arrestasjoner eller svertekampanjer i sosiale medier.

Innfører nye lover tuftet på «tradisjonelle verdier»

Mens samfunnet for alle praktiske formål er lukket, og mennesker blir bedt om å isolere seg i sine hjem, ser vi at flere land forsøker å få gjennom lover som skal styrke såkalte tradisjonelle verdier. Dette rammer kvinners rettigheter, rettighetene for seksuelle minoriteter – eller som i Polen, der det nå foreslås å innskrenke retten for abort av misdannede foster, det store flertallet av aborter som gjennomføres. Aktivister som protesterer mot lovforslaget er ilagt bøter for brudd på trafikklovene eller karantenebestemmelsene. Bøtene for brudd på reglene om sosial distansering er svimlende 7.500 euro, over 75.000 kroner. I Ungarn risikerer journalister opp til fem års fengsel for å «spre falsk informasjon» om covid-19, som har ført til en frykt for at enhver kritikk av regjeringens politikk fører til straffeforfølgelse.

I Warsawa potesterer en kvinnerettsaktivist mot forslaget om å innskrenke abortrettighetene i Polen. – Koronakrisen er en katalysator for at flere land går i autoritær retning, skriver kronikkforfatteren.
Foto: Czarek Sokolowski
I Warsawa potesterer en kvinnerettsaktivist mot forslaget om å innskrenke abortrettighetene i Polen. – Koronakrisen er en katalysator for at flere land går i autoritær retning, skriver kronikkforfatteren. Foto: Czarek Sokolowski

Sterke ledere blir svake

Handlingsrommet for menneskerettighetsforkjempere blir også innskrenket. Gjennom byråkratiske hindre, fabrikkering av straffesaker og svertekampanjer er sivilt samfunn i en rekke land utsatte. Dialog mellom politisk ledelse og menneskerettighetsmiljøer er flere steder ikke-eksisterende, og sivilsamfunnet har derfor liten tilgang til å påvirke myndighetene. En trend vi har sett de siste årene er at regjeringsvennlige organisasjoner og såkalte government organized non-governmental organizations (GONGO) får statlig pengestøtte, mens uavhengige organisasjoner svartelistes. Samtidig blir det straffbart eller praktisk umulig å motta økonomisk støtte fra utlandet.

Krisen er også en test på statens ansvarlighet. Mange ledere som har bygget opp makten gjennom en forestilling om styrke i møte med trusler, evner nå ikke å gjøre jobben sin. Svakhetene i de autoritære styresettene blir nå synlige. I Russland har den ellers så handlekraftige president Vladimir Putin trukket seg helt tilbake på sitt landsted utenfor Moskva. Via videolink delegerer han ansvaret for å håndtere krisen til regjeringsmedlemmer og guvernører. Ved å skyve arbeidet med covid-19 nedover i systemet, kan ingen i etterkant klistre krisehåndteringen på presidenten. Putin forsøker å gjøre seg selv resistent mot viruskritikk.

LES OGSÅ: «Her er seks ting koronakrisen kan gjøre med verden (den ene er at Trump kan tape)»

Sosiale problemer øker

Krisen etterlater også et handlingsvakuum som gjør at sivilsamfunnet får en enda viktigere rolle. Politisk ledelse i Russland, Ungarn og Polen har de siste årene gradvis kuppet institusjoner som skal være uavhengige og demokratiske ved å innsette regimetro ledere. De største mediene er statlig kontrollerte og befolkningen i flere land søker derfor etter alternative informasjonskilder, siden de ikke stoler på den offisielle fortellingen. Sivilsamfunnet forsøker å sikre tilgangen til pålitelig informasjon, overvåke myndighetenes kriselovgivning og å sørge for at syke får mat og medisiner. Krisetiltak påvirker enkeltpersoner sosialt og økonomisk, og vil ha en langvarig effekt. Arbeidsledighet og permitteringer fører til større sosiale problemer. Vi ser en trend med økt vold mot kvinner og barn i hjemmene, økt alkoholmisbruk og mer depresjon og angst. Sivilsamfunn jobber med utsatte grupper som ikke får nødvendig hjelp av egne lands myndigheter.

Norge i Sikkerhetsrådet?

Norge konkurrerer mot Irland og Canada om to ledige seter i FNs sikkerhetsråd fra 2021. Den norske hovedprioriteten blir å ivareta og styrke den internasjonale ordenen, opplyste utenriksminister Ine Eriksen Søreide på et seminar i Oslo i januar:

«Dette inkluderer å opprettholde de avtalte internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene og mekanismene som vi har jobbet så hardt for å etablere i nært samarbeid med sivilsamfunnet», sa Søreide.

Norge er en troverdig aktør i menneskerettighetsspørsmål, og har i mange år vært en viktig støttespiller for sivilt samfunn i en rekke undertrykkende regimer. Dette arbeidet må fortsette med uforminsket styrke. Norges sete i sikkerhetsrådet avgjøres når FNs generalforsamling møtes i New York i juni. Norge bør bruke resten av sin kampanjetid til å minne andre stater om sine menneskerettighetsforpliktelser. Selv i en krisetid finnes det regler. Norge bør presse på for ansvarlighet der stater bruker covid-19-pandemien som et påskudd for ytterligere å undergrave sivile og politiske rettigheter.

 

LES MER:

• Foreslår ny grunnlov i Russland: Gud skal inn, homofile skal ut

• Stefanusalliansen: Smittesporingsapper blir misbrukt

• «I noen land misbruker myndighetene krisen til å fremme sin agenda og innskrenke abortrettigheter»