Snart har koronaviruset påført halve verdens befolkning sterke restriksjoner, inklusive portforbud for 1,4 milliarder mennesker i India. Og mens kurven over antall døde i velstående land fortsatt stiger bratt, advarer FN om at nær halvparten av arbeidsplassene i Afrika kan gå tapt som følge av pandemien.

Det er dimensjoner vi knapt fatter rekkevidden av, med potensielt negative ringvirkninger i årevis framover. Her er fem farer vi bør bekymre oss for, og én mulighet vi kan håpe på.

1. 2030-mål kan ryke

De allerede store menneskelige lidelsene kan bli ekstreme, særlig dersom koronaviruset sprer seg som fryktet også i de fattigste og mest sårbare landene. En mulig global resesjon, kombinert med enorme hjelpepakker som skal finansieres for innbyggerne i USA og Europa, gjør at faren er overhengende for at allerede enorme globale skjevheter i helse, velferd og velstand vil bli ytterligere forsterket.

De rike landene i OECD tok seg i 2018 råd til 153 milliarder dollar i bistand til utviklingsland. Det tilsvarer under 8 prosent av den hjelpepakken på 2.000 milliarder dollar som USA hittil har varslet for å hjelpe sin egen økonomi gjennom pandemien. Det er dermed vanskelig å se for seg at rike land vil makte å mobilisere til den globale solidaritet som krisen roper etter. Snarere kan pandemien bli det som definitivt begraver realismen i de ambisiøse bærekraftsmålene for 2030, om blant annet å utrydde fattigdom og sult.

2. Global maktforskyvning

I USA har president Donald Trump vist en forbløffende mangel på handlekraft i pandemiens første fase. Han har samtidig bekreftet USAs raske faneflukt fra rollen som liberalt fyrtårn og leder for internasjonalt samarbeid.

I Kina har derimot en stadig mer eneveldig president Xi Jinping jobbet målbevisst for å fylle det globale, maktpolitiske vakuumet som USA etterlater seg, blant annet med enorme satsinger i Belt and Road-initativet. Med viruset under tilsynelatende kontroll hjemme, driver Kina nå en politisk og humanitær sjarmoffensiv verden rundt, inklusive store hjelpesendinger av smittevernutstyr til Norge.

3. Utnyttes av populister

Forskerne Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending mener håndteringen av pandemien ikke bare kan fremskynde et hegemonisk skifte bort fra USA og mot Kina, men også innebære begynnelsen på slutten for den liberale verdensordenen.

Det er trolig å ta hardt i, men en populist som Ungarns høyrenasjonalistiske statsminister Viktor Orbán har allerede utnyttet pandemien til å innføre nye unntakslover som beveger landet i enda mer autoritær retning. Og i Russland har president Vladimir Putin, nærmest i skjul av koronapandemien, nettopp fått gjennomslag i grunnlovsdomstolen for grunnlovsendringer som åpner for at han kan bli sittende til 2036.

Mens økonomikommissær Paolo Gentiloni i EU advarer om at håndteringen av pandemien truer hele det europeiske prosjektet, kan den gi «effektive» autoritære ledere ufortjent vind i seilene, og samtidig et påskudd for ytterligere undertrykkelse av motkrefter i egen befolkning.

4. Mer overvåkning

Lenge før pandemien brøt løs hadde ettpartistaten Kina utviklet et ekstremt overvåkningsbasert samfunn, som paradoksalt nok kom til nytte for å kontrollere koronaspredningen. Det har skjedd gjennom avansert teknologi som ansiktsgjenkjenning (selv med munnbind), mobilsporing av alle bevegelser, droneovervåkning og automatisk feberskanning av folkemengder.

Dette er digital teknologi som riktig brukt kan redde millioner av liv, men som samtidig åpner for et maktmisbruk av dimensjoner som ikke engang George Orwell hadde fantasi til å forestille seg.

5. Mer uro, mindre diplomati

2019 var preget av folkelige opprør mot skjevfordeling og maktmisbruk i en rekke land. Dersom lidelser fra koronaviruset nå brer om seg, kan misnøye med egne lands økonomiske og helsemessige prioriteringer skyte ytterligere fart.

Så langt har flere konflikter roet seg litt som følge av koronaspredningen. I Jemen er det inngått våpenhvile, i Midtøsten er det uvanlig stille, og i Colombia har geriljagruppen ELN erklært våpenhvile, i tråd med FNs oppfordring om å stanse konflikter under koronakrisen.

Det er lov å håpe på en fredseffekt, slik tsunamien i desember 2004 bidro til i Aceh-provinsen i Indonesia. Mye peker likevel motsatt vei: Diplomater blir hjemkalt fra konfliktområder, FNs fredsbevarende styrker får ikke rullert mannskap, og humanitære forsyningslinjer er brutt på grunn av stengte grenser og smittefare. Og noen vil alltid utnytte muligheten til å erobre illegitim makt, når verden retter hele sin oppmerksomhet andre steder.

6. Trump kan tape

Winston Churchill skal ha sagt at man aldri må kaste vekk de politiske mulighetene i en god krise. Generelt stiller folk seg lojalt bak sine ledere i krig og nasjonal krisetid, og så langt har ikke engang USAs president Donald Trump tapt oppslutning på sin mildt sagt vinglete korona-håndtering.

Dersom tapstallene i USA øker så sterkt som mange eksperter frykter, kan det imidlertid føre til at han taper høstens valg. Det er i så fall blant de få positive tingene som kan komme ut av koronavirusets brutale herjinger.

La oss også håpe de får rett, optimistene som mener at pandemien har potensial til å øke vår forståelse for verdien av solidarisk samhandling, samt til å endre en forbruksmodell som driver verden målbevisst i retning av en miljø- og klimamessig apokalypse.

LES MER: