Det var julaften og jeg var på vei til Modum Bad i bil. Kjøreturen dit er ikke lang, men den er og var vakker. På bakken glitret nysnøen. Det var min tur til å ha ansvar for julegudstjenesten i Olavskirken, den lille sykehuskirken i skogen. Jeg gledet meg, for det kjentes fint å feire julens glade budskap med pasienter som ikke har reist hjem til jul, folk fra bygda og kolleger.
Men da jeg svingte bilen inn på sykehusområdet, ble jeg overrasket av en indre uro. Den hadde ikke med gudstjenesten å gjøre. Nei, uroen kom da jeg så de mørklagte pasientrommene på sykehuset.
Å ane, men ikke å forstå