Den tvingende nødvendighet

Vinneren av årets internasjonale Ibsenpris har aldri satt opp Ibsen på teateret sitt. «Fram til nå har det ikke vært tvingende nødvendig for oss», sa Ariane Mnouchkine da hun nylig mottok prisen i Oslo.

Den franske teaterlegenden har forlengst reist tilbake til hjemlandet. Men vi som fikk oppleve henne da hun sammen med en flokk skuespillere fra truppen sin mottok «The International Ibsen Award», glemmer henne ikke så lett. Her snakket en ildsjel og en praktiker, en visjonær og en arbeidsmaur. Og et grepa kvinnfolk, med vilter, grå hårmanke og praktiske klær, ujålete, direkte og engasjert. Prisen fikk hun vite om på sin 70-årsdag i mars, da Liv Ullmann, som er formann i juryen for den regjeringsoppnevnte prisen, ringte henne. «Det kjentes som å få telefon fra en rik søster», sa Mnouchkine. Og la ikke skjul på hvor mye prisen på 2.5 millioner norske kroner betydde for teateret. «Det var manna fra himmelen. Kunstnere trenger anerkjennelse, men også penger for å fortsette arbeidet».

Ariane Mnouchkine har gjennom 45 år ledet teatergruppen Théâtre du Soleil. Der har hun satt opp forestillinger som er blitt legendariske, selv for oss som aldri har besøkt teaterhuset hennes i utkanten av Paris. Forestillingene hennes skaper «noe som er større enn livet og samtidig handler om livet», heter det i juryens begrunnelse. Vil en danne seg et inntrykk av virksomheten, kan lete seg fram til videosnutter på nettet - eller få tak i filmen «Molière» fra 1977, regissert av Mnouchkine og med skuespillere fra Théâtre du Soleil i rollene. Hun har satt opp klassikerne så vel som moderne tekster, og gjennom hele sitt virke vært opptatt av å visjonen fra oppstarten levende: «Vi ville skape det vakreste teater i verden, og vi ville være lykkelige».