Den katolske kirke: Kritikk er forutsetning for vekst
Maria synliggjør Jesu menneskelige natur. Når en menneskehet hun selv er del av blir innviet til henne, står en i fare for å forvandle den palestinske tenåringsjenta til en halvgud.
Mange norske katolikker har reagert negativt på min bok om Den katolske kirkes utvikling fra 1840 til i dag, Fornyelsen som forsvant. Når jeg kritiserer andre, må jeg finne meg i motbør. Og jeg har etter hvert vent meg til disse ytringenes form.
Samtidig forundres jeg av trøkket, særlig siden en rekke katolske teologer betrakter mesteparten av den aktuelle perioden som et mørkt kapittel. Her blir fortielse og fornektelse et blindspor. Med utgangspunkt i dette, har jeg noen merknader til en artikkel av Georg Fredrik Rieber-Mohn i siste nummer av St. Olav og Vårt Land 5. september.
1. Rieber-Mohn framstiller boken som ensidig kritisk. Det er en sannhet med modifikasjoner. Min begeistring for Det andre Vatikankonsil (1962-65) er urokkelig. Men slikt teller ikke i konservative kretser, selv om møtets vedtak er offisiell kirkelære. Marginaliseringen av konsilet anfekter meg mest innenfor dagens katolisisme.
